Beate og koftedrømmen

Ingen gikk i kofte da Beate Bursta vokste opp i et norsk fiskevær ytterst på finnmarkskysten på 1970- og 80-tallet. Foreldrene hennes snakket samisk kun dersom noe skulle holdes hemmelig for henne, eller hvis eldre slektninger var på besøk. Men gradvis endres fortellingene om hvem familien er, og er egentlig stedet så norsk som det framsto da hun vokste opp? Forfatteren begynner selv å lengte etter å bære kofta. Gjennom å lære seg å sy kofte, nøster hun også opp i sin egen historie og identitet.

– For 15 år siden var jeg på et koftekurs i Alta. Jeg skulle sy min andre kofte. Det var mange sjøsamiske kvinner på dette kurset, og jeg ble så fascinert av alle de nyoppdagede samiske familiehistoriene som kom frem på kurset. Jeg skjønte at her er det en viktig historie å fortelle, forteller Beate Bursta, nå som boka har blitt en realitet.

Beate og søsteren hennes på Burstad i oppveksten. Med hjemmesydde vinterklær. Men kofta så de ikke noe til.

– Idéen hadde vært der lenge, og jeg tenkte i retning av å skrive portretter. Da jeg tok fag i faglitterær skriving, begynte jeg å skrive ut noen samtaler jeg hadde hatt med ulike kvinner om deres kofter, som portretter. Men jeg hadde jo selv også noen erfaringer på feltet, og jeg fikk tilbakemeldinger fra mine medstudenter om at min personlige historie var det som traff best. Det er nerve i portrettene, som fremdeles er med i boka, og jeg er veldig takknemlig for at disse kvinnene deler sine personlige historier i boka. Det å ha fått høre om våre delte erfaringer har gitt inspirasjon og mot til å skrive. Gjennom å inkludere min egen historie følte jeg imidlertid at jeg kom dypere i materien.

– Hva er kjernen i dette prosjektet, hva er «materien»?

– Felles for alle som forteller sin historie i boken, og meg selv, er at vi har vært gjennom en fornorskning. Det at vi ikke har kjent til vår egen familiehistorie, gjør at det å ta i bruk kofte bringer oss nærmere samisk kultur, historie og vår egen familiebakgrunn. Kofta er ikke bare et festplagg, men bærer i seg mange ulike betydninger. Også en sterkere samisk tilhørighet.

– Du «tråkler sammen en sjøsamisk familiehistorie», hva mener du med dette?

– Den sjøsamiske delen av befolkningen ble kanskje i særskilt grad fornorsket. Ute ved kysten finner man et tidlig tap av språk, og andre synlige uttrykk for en samisk tilhørighet. Jeg har «tråklet sammen», eller nøstet i minner og samisk historie for å finne ut av hvordan være same når mine forfedre over flere generasjoner har gjort sitt beste for å skjule denne tilknytningen. Ved kysten er det samiske lite synlig, også i dag. Det finnes omtrent ingen offentlige institusjoner eller ulike samiskrelaterte tilbud langs kysten. I Havøysund, der jeg vokste opp, ble det for eksempel først i år etablert en samisk forening.

– Hva har gledet deg mest i arbeidet med denne boka?

– Jeg har jo både jobbet «privat» og faglig gjennom forskning og undervisning i disse emnene på min tidligere arbeidsplass på UiT – Norges arktiske universitet i Alta. Det å kunne formidle denne historien på en måte som treffer «folk flest» og ikke bare et akademisk miljø, er fint. Mange venter på en bok som er konkret, med oppskrifter på hvordan sy ulike kofter. Det vil jo ikke denne boka levere på, men boka vil kanskje være til hjelp i tankeprosessen rundt dette med å skulle ta på seg, eller sy, egen kofte, tror Beate.

– I mangel på synlige uttrykk for en samisk tilhørighet, vil det å ta på seg en kofte være en tydelig strategi for å komme seg inn i det samiske fellesskapet.

– Men er det så enkelt, at man «bare tar på seg» en kofte?

– Nei, det er jo ikke det. Det krever en del arbeid å komme seg inn i det samiske fellesskapet. Mange strever med å finne den riktige kofta, og hvordan man skal gjøre det. Vi trenger mer kunnskap, og vi trenger flere som kan lære oss det samiske håndverket. Vi trenger flere duojarat, flere utøvere av samisk håndverk. Ytterst på kysten i nord er det stor mangel på slike kurstilbud, og det er stort behov for dette nettopp her.

– Ser du en endringer i samfunnet når det gjelder koftebruk?

– Søstera mi var den første i familien som sydde egen kofte. Da jeg sydde min første kofte mens jeg bodde i Tromsø i 2007, var det med hjelp av bøker og andres kofter som jeg fikk låne for å se etter. Det var ikke så mange å spørre. Da jeg kom til Alta, gikk jeg både på samisk språkkurs og koftekurs. Det har skjedd en stor utvikling i enkelte områder når det gjelder tilgang på kunnskap, og dermed er det også flere som kan ta i bruk kofta igjen.

– Føles det vanskelig å skrive en slik bok?

– Man tar jo med seg hele familien, når man begynner å undersøke sin egen samiske historie. Det er jo ikke bare seg selv man forteller om, når man skriver en slik bok. Min familie har vært rause, og har støttet meg, selv om ikke alle har en sterk samisk identitet selv. Ulik status i forhold til det å være same, på de ulike stedene, har hatt stor betydning for utviklingen, og i noen tilfeller kanskje også avviklingen, av en samisk tilhørighet.

– Er det en konflikt mellom indre og ytre strøk?

– Man kan kanskje si at vi ikke har nok kunnskap om hverandre, de fra indre strøk vet ikke så mye om oss, og vi vet ikke nok om dem. Jeg håper at denne boken kan være med på å gi flere samiske perspektiver, med mer kunnskap om oss fra ytre strøk.

– Hva har den manglende kunnskapen om hverandre ført til?

– Det har alltid vært et samisk hierarki. Det opplever jeg at det også er i dag. Men, i koftesammenheng kan man si at de som alltid har hatt en koftetradisjon, har en sterkere posisjon i Sápmi. Vi som ikke har en kontinuerlig koftetradisjon, har blitt fratatt drakttradisjoner som kunne bidratt til en større samisk tilhørighet. Vi kystsamer forsøker nå å ta dette tilbake. Men det er lett å føle at vi ikke når helt opp til standarden i det øvrige Sápmi, når vi litt klønete gjør et forsøk. Dette kan føles sårt for mange.

– Hvem skriver du denne boka for?

– Boka berører både historie, identitet og stedstilhørighet, temaer som nok vil interessere mange flere enn de målgruppene jeg har tenkt mest på, som både er kystfolk og folk fra indre strøk. Men også folk som meg selv, som er underveis på en reise for å finne ut hva det vil si å være same etter å ha vært utsatt for flere generasjoner med fornorskning.

I forbindelse med markeringer av Samefolkets nasjonaldag (6. feb) avholdes det en rekke arrangment av forlaget, med samarbeidspartnere, samt arr. av andre arrangører. Lenke til arrangementene på Facebook:
BILLEFJORD 25/1: https://fb.me/e/4cTir08mW
KVALSUND 5/1: https://fb.me/e/20K2D5FpZ
ALTA 6/2: https://fb.me/e/4iHS9JEd2
LYNGSEIDET 7/2: (STRØMMES) https://fb.me/e/823Tt5zIr
TROMSØ (ANTROPOLOGISK SEMINAR) 9/2: LENKE TIL PÅMELDING
TROMSØ 9/2: https://fb.me/e/65CeL7jcZ
HARSTAD 11/2: https://fb.me/e/41Kzexob0
SORTLAND 12/2: https://fb.me/e/x1eMFe1Hq
EVENSKJER 13/2: https://fb.me/e/1CUeF8bPC

Sjøsamer eller kystsamer er samer som holder til ved kysten og som tradisjonelt har livnært seg gjennom fiske, fangst og jordbruk. Sjøsamisk bosetning strekker seg langs kyst og fjorder fra Finnmark til Trøndelag. Klikk på lenke for å lese mer om sjøsamer/kystsamer (wikipedia).

 
Om forfatteren:

Beate Bursta (f. 1967 i Havøysund), bor i Alta.
Forfatteren har jobbet med samisk og nordnorsk kulturformidling gjennom undervisning, film, multimedia og utstillinger, og er særlig opptatt av tilhørigheten til små steder. «Kofta og jeg. Om å tråkle sammen en sjøsamisk familiehistorie» er hennes første bokutgivelse.

Beate Bursta, nå ute med boka «Kofta og jeg. Om å tråkle sammen en sjøsamisk familiehistorie»

«Kofta og jeg:

Om å tråkle sammen en sjøsamisk familiehistorie»

Av Beate Bursta

ISBN 978-82-93688-35-8

Sakprosa

Papirbok tilgjengelig fra: 30.11.2023

Innbundet, illustrert, farger.

232 sider, format: 211 x 146 mm (høyde)

«Kofta og jeg. Om å tråkle sammen en sjøsamisk familiehistorie» kan bestilles i alle bokhandlere (som Ark, Norli, Haugenbok mfl) eller i forlagets nettbutikk (lenke til nettbutikk her).

Forlagets omtale av boken:

I denne personlige sakprosautgivelsen undersøker den sjøsamiske forfatteren Beate Bursta sin egen historie og identitet, blant annet gjennom å sy samiske kofter. Hun forsøker å komme nærmere sin egen fortiede sjøsamiske bakgrunn, og utforsker hvordan det å bære kofte kan bidra til en sterkere samisk tilhørighet.

I boken intervjuer Bursta også en rekke andre sjøsamiske kvinner, som i likhet med seg selv, føler seg fornorsket, og ikke samiske nok. I motsetning til samer med en kontinuerlig koftetradisjon (i såkalte «indre strøk») føler sjøsamer seg «klønete» i sine forsøk på å ta tilbake kofta som identitetsmarkør, hevder hun. Med akademisk tyngde og personlig engasjement har Beate Bursta i denne debattboken gitt stemme til sjøsamiske perspektiver rundt historie, identitet og stedstilhørighet.

KOFTE (fra Wikipedia):

Samekofte, oftest bare kalt kofte, men også kolt og kapte, er en tunika- eller kjortelliknende yttertrøye som er en del av den tradisjonelle samedrakten. De ble tidligere særlig laget av skinn, seinere av vadmell og ullog også bomull og kunststoff. Pesken er et større ytterplagg i skinn eller pels, og med fasong omtrent som kofte. Kofter av garvet skinn innsatt med tran eller tjære har vært brukt som regntøy og på sjøen. Kofte brukt som festantrekk for eksempel bryllup og barnedåp er dokumentert med fotografi fra rundt 1900.

Koftene trekkes over hodet som en genser og bæres med et belte rundt livet. Mannskofta er hofte- eller knelang, mens kvinnekofta er noe lengre. Mannskoftene har ofte en bred, oppstående krave og kiler innsatt på ryggen som gir koftene vidde. Hovedsnittet og fasongen er stort sett lik over hele det samiske området, mens farger og dekor, særlig i form av kulørte innlegg og bånd langs sømmer og kanter, varierer fra distrikt til distrikt. Samekofter har blitt kalt blåkofter på grunn av den den vanligste hovedfargen, men det finnes også kofter som er hvite eller lyse, røde, svarte, brune, grønne eller nyanser av disse fargene.

Koftene var opprinnelig både bruksplagg i hverdagen og stasplagg, men bæres i dag ofte som fargerike festplagg i likhet med norske bunader og andre folkedrakter. Kvinnene har ofte et sjal over skuldrene og pynter kofta med søljer på brystet og i halsen. En kan også bære et fargerikt halsklede. Samekofter er svært ulike fra sted til sted, og man kan se på hva slags kofte en person går med hvilken region vedkommende (eller hennes/hans samiske slekt) kommer fra.

På nordsamisk kalles samekofter for gákti, noe som i de fleste andre kasusformer blir omdannet til gávtti (uttales: gafhti). Likheten mellom dette ordet og norsk "kofte" er godt mulig opprinnelsen til at gáktiene kalles "kofter" på norsk.

Den største nordnorske ordboka noensinne

Rett før jul ble Nordnorsk Ordbok – arven etter Hallfrid Christiansen lansert. Bak ordsamlinga står en tøff kvinne fra Lofoten, født i 1886. Mer enn hundre senere har hun fått hjelp av Ove Arild Orvik til endelig å få de nordnorske ordene mellom to permer.

– Ordboka er en dokumentasjon av ord og uttrykk brukt i Nord-Norge, i mellomkrigstida og tida etter andre verdenskrig. Ordene er resultatet av den innsamlingen som Hallfrid Christiansen gjorde i perioden 1935-1962. Språkviteren Hallfrid Christiansen har satt et stort fotavtrykk i norsk språkhistorie, forteller Ove Arild Orvik. Han er stolt over at denne språkforskeren endelig får arbeidet sitt utgitt.

«Nordnorsk ordbok. Arven etter Hallfrid Christiansen» er den hittil største nordnorske ordboken som er utgitt.

– Men, hvorfor skal lesere bry seg om gamle nordnorske ord?

– Språk er kultur. Ordene Hallfrid Christiansen skrev ned, viser oss et Nord-Norge som var preget av en selvbergingskultur. Hallfrid hadde tusenvis av ord i samlingen som handler om dette. Hun reiste rundt og møtte fiskarbondekonene i hele Nord-Norge, der de vi var og slik de levde. Ordboka viser Nord-Norge slik det var da.

– Er det mange av disse ordene som er helt ute av nordnorske dialekter i dag?
– Du vil finne ord i Nordnorsk ordbok som var nødvendige den gang, men som vi ikke trenger i dag i like stor grad, i vårt service- og teknologisamfunn. Men en del ord tar vi med oss videre. Boka er en dokumentasjon av jobben Hallfrid Christiansen gjorde, men den viser også et bånd mellom fortid og nåtid. Språket er i konstant endring, men mye består, forteller forfatteren bak den nye, og hittil største nordnorske ordboken. 

– Hallfrid Christiansen var en kapasitet fullt på høyde med Ivar Aasen. Men få har hørt om henne. Ivar Aasen ble en kjendis i sin tid, mens Hallfrid Christiansen jobba i det skjulte. Aasen ble kjent i en tid da det pågikk et identitetsarbeid i forhold til å definere det å være norsk, mens Hallfrid forsøkte å vise den nordnorske identiteten. Hun var kvinne i et mannssamfunn, hun var nordlending i Oslo, så mye jobbet mot henne. Men hun var ekstremt dyktig, og hun nøt respekt i akademiske miljøer for sin faglighet.

– Hvordan føles det å endelig kunne få hennes arbeid mellom to permer?

– Dette er hennes gave til det nordnorske folk, seksti år forsinket. Jeg er den som har fått lov til å pakke inn og overrekke denne gaven. Sånn føles det, sier en glad og stolt forfatter.

– Hvordan har arbeidsprosessen vært for din del?

Alle ordene i Nordnorsk ordbok beskrives med lydskrift, betydning og opprinnelsessted (hvor Hallfrid hentet inn ordet fra).

 – Det har vært som en lang fjelltur. Når du tror du er nesten oppe, så oppdager du at det er en stigning til, og enda en stigning. Jeg har tilbragt mye tid i arkivmaterialet hennes som ligger hos Universitetet i Bergen. Universitetet i Tromsø og Riksarkivet er også besøkt. En god del av materialet har jeg funnet i digitale arkiver. Til sammen var det et sted mellom 60- og 80.000 såkalte ordsedler. Dette var hennes nedtegnelser fra de reisene hun gjorde i Nord-Norge, med både skrivemåte, forklaringer, lydskrift og eksempler, forteller Orvik.

Hallfrid startet med dette arbeidet sent i livet. Hun ble ikke ferdig, til tross for at hun holdt på med innsamling helt til hun ble 76 år gammel. Hun rakk aldri å dekke Finnmark. Derfor har forfatter Ove Arild Orvik hentet inn en rekke dialektord fra Finnmark fra andre kilder.
– Det kan se ut som dialekt har blitt mer «stuereint», til og med nordnorsk?

– Ja, det er riktig. Denne endringa kom rundt EF-avstemninga i 1972. Folk sa på en måte nei til påvirkning utenfra. Så fikk vi den nordnorske visebølgen. Denne særnorske holdninga spredte seg, og det ble mer stuereint å bruke dialekter. Det eksisterte en slags forakt for alt nord for Trondheim frem til da. En del av disse generaliseringene lever kanskje enda i dag, tror Ove Arild Orvik.

– Hva tenker du om at nordlendinger språklig og kulturelt sett knyttes så sterkt til bannskap?

– Det er en myte. Alle banner jo, overalt. Ikke bare i nord. Men i Hallfrids ordutvalg fant jeg lite bannskap. Det finnes jo en rekke bokutgivelser, blant annet Arthur Arntzens bøker, som inneholder langt mer bannskap. Dette er jo også en del av den nordnorske kulturarven. I Nordnorsk ordbok er det ikke et spesielt fokus på denne delen av språket. Men vi finner selvfølgelig eksempler på hvordan folk omtalte hverandre den gangen, som nå, med for eksempel dialektord som «gårrhysa» og «jåsspeis».

– Hvem er denne ordboka for?

– Alle som har en tilknytning til Nord-Norge, og alle som er språkinteresserte. Men kanskje først og fremst folk i og fra nord.

– Har du selv noen favorittord fra Hallfrid språksamling, som du vil trekke frem?

– Jeg synes hæri (som tåler kulde) er et tøft ord, og storhøggert (flink kar, storkar, viktigper) klinger også bra. Blåsterhåll klinger også godt, gjør det ikke? Alle disse har jeg hørt her i Vesterålen, men de er nok brukt i et mye større område enn dette.

Om forfatteren:

Ove Arild Orvik, f. 1952, er fødd og oppvaksen på Otrøya i Romsdal. Ved sida av yrket som norsklektor i den vidaregåande skulen har han skrive diverse ordbøker frå Romsdal og Vesterålen. I 2017 kom KYSTSPRÅK, eit hefte der ord om hav, fiske, mat av fisk, vêr og vind på Aust-Island, Vesterålen og Romsdal er samanlikna.

Etter flere års arbeid for Ove Arild Orvik, med å samle, utvide og systematisere Hallfrid Christiansens nordnorske språksamling, har endelig ordboka «Nordnorsk ordbok. Arven etter Hallfrid Christiansen» sett dagens lys.

Nordnorsk ordbok
Arven etter Hallfrid Christiansen
Av Ove Arild Orvik
ISBN 978-82-93688-33-4
Innbundet, 472 sider
Sakprosa/ordbok
Utenfor Allfarvei Forlag
Utgitt 30/11/2923

Forlagets omtale:
Hallfrid Christiansen ble født på Gimsøya i Lofoten i 1886. Ved siden av en, for sin tid, sjelden akademisk karriere som språkviter ved Universitetet i Oslo, forsket hun på nordnorske dialekter og samlet ord og uttrykk gjennom det meste av sitt voksne liv. Da ho døde i 1964, var ikke drømmen om en nordnorsk ordbok realisert. Nordnorsk ordbok. Arven etter Hallfrid Christiansen er den hittil største skikkelege ordboka frå Nord-Norge, med ca. 6000 ord. Samlingen baserer seg i all hovedsak på hennes arbeid.

Hallfrid Christiansen (1886-1964), født på Gimsøya i Lofoten. Nå er hennes drøm om en nordnorsk ordbok realisert.

Mer om Hallfrid Christiansen:

https://pahoyden.no/dialektologi-hallfrid-christiansen-spesialglimt/sprakforskeren-hallfrid-cristiansen---con-amore/112511

https://snl.no/Hallfrid_Christiansen

Nordnorsk ordbok i media:

• https://www.vol.no/kultur/i/kEoA1B/du-vil-merke-at-veldig-mye-henger-sammen-ordene-forsvinner-ikke-og-mange-ord-overlever-godt

• https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-nordland/sesong/202401/DKNO02001624

• https://www.vol.no/kultur/i/y6A0Ox/blaasterhaall-bukna-asirna-aa-sil-aa-grynn-vi-spurte-folk-paa-gata-om-de-forstod-nordnorske-ord

• https://issuu.com/magneheide/docs/m_ltrasten_19-2023

• https://radio.nrk.no/serie/studio-2-p2/MKAK02001624

• https://radio.nrk.no/serie/ettermiddagssending-fra-nrk-troms-og-nrk-finnmark/DKTR02000824

Avsløringer i ny bok om russisk overfiske

Milliardranet i Barentshavet forteller historien om hvordan russere ranet seg til torskeverdier rundt 10 milliarder, fra midten av nittitallet frem til 2008. Forfatter Nils Torsvik vil med boken advare om at dette kan skje igjen. I en bok som til tider er en vill cowboyhistorie, fortelles det i detalj om hvordan Norge klarte å stoppe dette ulovlige fisket.

Smussomslaget til «Milliardranet i Barentshavet. Historien om da Russland ranet torsk fra Norge for milliarder.

– Som journalist fulgte jeg utviklingen til selskapet til Ocean Trawlers fra slutten av nittitallet og fremover. Vi i Fiskeribladet fulgte naturligvis nyhetsutviklingen i fiskerinæringen, vi så at eierne av speiselt dette selskapet ble stadig rikere på fiskeressurser som Russland har i Barentshavet. Denne nye fiskerikdommen dukket altså av alle steder opp i Drøbak. Vi visste hvem to av eierne var, og den tredje eieren ble forsøkt holdt skjult, men vi mistenkte tidlig hvem dette var. Det var en mystikk, voldsom vekst og hemmligholdt eierskap, rundt dette selskapet, Ocean Trawlers, noe som trigget oss som journalister, forteller den nå pensjonerte redaktøren, Nils Torsvik. De siste tre årene har han jobbet med boken Milliardranet i Barentshavet, som ble lansert i midten av desember (2023).

– Senere fikk vi tilgang på opplysninger om et ulovlig russisk overfiske, i størrelsesorden 100.000 tonn årlig. Dette var i en tid da kvotene var veldig lave, så dette var også dramatisk for norske fiskere, sier forfatteren.

– I 2018 gjorde jeg et intervju med Tor Glistrup, som da hadde sluttet i Fiskeridirektoratet, om hans arbeid med å avdekke ulovligheter rundt fisket i Barentshavet. Han fortalte da at han var inne på tanken om å skrive en bok, fordi han følte at hele historien om det russiske ulovlige fisket ikke var fortalt, til tross for nyhetsartikler i media opp gjennom årene og Brennpunkts dokumentar Rovfiskerne fra 2006. Han mente likevel at han selv kanskje ikke var rett person til å skrive denne dokumentaren, noe som satte meg på idéen om å gjøre det, forteller Torsvik.

Milliardranet i Barentshavet, en viktig historie om våre største havressurser, spesielt den nordatlantiske torsken.

Tor Glistrup var i 1997 den første politimann som ble ansatt i Fiskeridirektoratet for å styrke ressurskontrollen, spesielt mot landsiden i Norge, men han ble tidlig også engasjert i å drive etterretning på det russiske overfisket og fikk etter hvert med seg en spesialisert gruppe inspektører i «Russegruppen». Kystvakten hadde da i flere år sett at russiske fiskefartøyer drev et ukontrollert fiske i norske farvann. Kystvakten hadde behov for analysearbeid for å avdekke omfanget av et slikt ulovlig fiske av torsk i Barentshavet. Boken forteller om det nitidige etterretnings- og analysearbeidet som ble gjort fra Fiskeridirektoratets og Kystvaktens side, fra 2002. Siden dette ikke var norsk økonomisk fiskerikriminalitet, jobbet man for å få til et norskrussisk samarbeid for å stoppe overfisket fra russisk side. Boken forteller i detalj hvordan russerne så ut til å være totalt uvitende om avvikene nordmennene fant i fangst- og leveringsrapporter.

– Norge gjorde en enorm innsats for å få russerne til å delta og ta ansvar. Det skulle vise seg å ikke bli så enkelt, forteller Nils Torsvik.  

Tidligere redaktør og journalist i Fiskeribladet, nå med nylig utgitt bok om det gigantiske UUU-fisket i Barentshavet.

Milliardranet i Barentshavet forteller om en lang reise frem til Havnestatskontrollen som man fikk etablert i 2007. Denne er nå ratifisert av 74 land, og har langt på vei klart å stoppe problemet med landinger av ulovlig fanget fisk i vestlige markeder.

Verdier fra datidens priser på torsk, tilsier at det russiske overfisket fra perioden midten av nittitallet frem til 2008 dreier om verdier for minst 10 milliarder, etter dagens pris det dobbelte.

Nils Torsvik har intervjuet mange i boken, som villig har stilt opp. Det er noen omtalte personer og selskaper som ikke har ønsket å uttale seg til forfatteren. Forfatteren har mottatt trusler om at han vil bli tatt til retten hvis disse oppfatter seg negativt omtalt i boken.

– Denne boken viser hva som kan skje igjen, med et urolig Russland, ute av styring, og i en tid med nok en gang lave torskekvoter og – sett fra norsk side – lite kontroll med det russiske fisket. Dette kan forklare den norske frykten og handlemåten i forhold til det russiske fisket i norske farvann og landing av russisk fisk i Norge i dag. Det var viktig for meg at denne historien ble fortalt grundig, til skrekk og advarsel, sier Nils Torsvik

Milliardranet i Barentshavet, en rikt illustrert sakprosa i firefarvers trykk.

Nils Torsvik:

Nils Torsvik (f. 1955), kommer fra Øygarden i Hordaland, bor i Øygarden. Han har tidligere jobbet som fisker, og senere i Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, og siden 1992 ansvarlig redaktør i Fiskaren / FiskeribladetFiskaren. Siden 2011 redaktør samme sted. Torsvik pensjonerte seg i 2022. Utdannet fiskerikandidat ved Universitetet i Tromsø / Norges Fiskerihøgskole. Opptatt av hav og fisk fordi han ønsker å se kysten utvikle seg til gode framtidsrettede samfunn for kystbefolkningen. På det personlig plan elsker han å benytte seg av allemannsretten til fiske og båtliv.

Bakgrunn/UUU-fiske:

Fenomenet ulovlig, urapportert og uregulert (UUU-) fiske oppstår når flaggstater mangler evne eller vilje til å påse at fjernfiskeflåten utøver et forskriftmessig fiske på det åpne hav og i andre lands økonomiske soner. UUU-fiske undergraver den mellomstatlige forvaltningen av de globale fiskebestandene og utgjør en alvorlig trussel mot verdensmålet om bærekraftig bruk av marine ressurser. Ulovlig, urapportert og uregulert fiske er en særlig utfordring i havområder der myndighetene utøver lite overvåkning og kontroll. Fenomenet er derfor ofte å finne i fjerne områder av det åpne hav, i havområder der fiskerinasjonene har samarbeidsutfordringer eller der kyststaten mangler økonomiske ressurser til å gjennomføre effektiv overvåkning og kontroll i den økonomiske sonen. (Kilde: Nærings- og fiskeridepartementet/ regjeringen.no)

Kronikk av Nils Torsvik, Nordnorsk debatt, Nordlys, 24.01.2024

Omtale av boken/ aktuelle kronikker:

• https://www.nordnorskdebatt.no/russland-forvist-og-glemt-av-arctic-frontiers/o/5-124-288983

• https://ilaks.no/ulovlig-urapportert-og-uregulert-ny-bok-avdekker-milliardranet-i-barentshavet/

• https://www.nordnorskdebatt.no/kvotemeldingen-oker-prisen-pa-strukturkvotene-med-50-prosent/o/5-124-287409

Jenta som aldri mistet håpet

Debutant i desember 2023: Bente Sandtorv, med den illustrerte diktutgivelstn «Hjerteriss».

Bente Sandtorv fra Laksevåg (Bergen) rakk å bli 52 før hun skulle debutere som forfatter. Men tegning og skriving har hun bedrevet helt siden hun var liten, og hun har stilt ut bilder i en rekke gallerier de siste årene. Nå er hun stolt over at ordene og tegningene endelig er i bokform, med tittelen «Hjerteriss».

Intervju: Veronica Melå/ UAF

Bente Sandtorv i arbeid med sine visuelle uttrykk i malt form. I «Hjerteriss» er det tegninger som følger diktene.

– Jeg er et menneske som har et stort behov for å skape. Som et beskjedent og sjenert barn var jeg ofte på rommet mitt og tegnet. Jeg kunne dekorere hele rommet mitt med ark som hadde små symboler og former.  Jeg hadde utstillinger for alle som var innom. Jeg elsket å lese bøker, og forsvant inn i historier som «den uendelige historie» og «Ringenes herre». En drømmeverden der du kunne forsvinne, og glemme verden utenfor for en stund.  Å leve seg inn i en bok, og sette seg inn i livene til andre mennesker, har betydd mye for meg. En bok kan bety alt og ingenting i et menneske sitt liv. 

– Jon Fosse sier at diktning kan redde liv. Forstår du hva han mener?

– Ja, tekst kan redde liv.  Et lite dikt eller en tekst kan være det øyeblikket du forstår at du ikke er alene, at det finnes andre der ute som vet hvordan du har det, som har de samme tankene, opplevelsene og erfaringer som deg selv.  Det kan bli det øyeblikket du finner en hånd å holde fast i, sier hun.

Fra bokutgivelsen «Hjerteriss», utgitt i desember 2023, med tegninger og dikt av Bente Sandtorv.

Skriving og tegning er en uttrykksform

– På innsiden bobler det over av følelser, inspirasjon og tanker jeg føler jeg må formidle til andre på en eller annen måte. Siden jeg er en person som synes det er vanskelig å formidle det muntlig, er det naturlig for meg å snakke gjennom bilder og tekst.  

– Hva er det som inspirerer deg?

– Inspirasjonen min er mennesker. Jeg observerer mye, fordøyer inntrykkene, grubler litt. Vi er så forskjellige, vi mennesker.  Jeg har en ide om at vi alle blir født med en gnist inni seg. Det er opp til hver enkelt hvordan de vil bruke den gnisten.  Jeg har en tegning som heter hjertedager.  Den viser alle de vanlige dagene som streker som telles opp, og innimellom kommer det fargerike hjertedager, der alt faller på plass, og alt er bra. Jeg tenker livet skal ikke leves bare for hjertedagene, livet må også ha rom for de svarte tellestrekene. 

En stein i hjertet

Bente Sandtorv forteller at det alltid har vært en drøm å få gi ut en bok. Bøkene har vært hennes tilfluktsrom siden hun var liten.

– Det har ikke alltid vært så enkelt å være sjenert, rødme og vært en lukket person. Jeg har holdt mye inni meg. Nå er det på tide å rope ut til alle, at jeg også finnes, her er min historie. I boken tar jeg også opp det vanskelige ved å vokse opp med en mor som var psykisk syk, og sorgen over at vi aldri klarte helt å nå inn til hverandre før hun døde. Det vil alltid ligge som en stein i hjertet mitt, at jeg ikke klarte å strekke til, at jeg ikke helt forsto hva det handlet om, sier hun.

Det er viktig å fortelle et barn at «det ikke er deres feil», mener Bente.

– Å ikke bli sett hverken av andre barn eller voksne, er sårt. Jeg kjenner jo på det. Jeg vil jo så gjerne være en av de andre, å høre til. Det er jo kanskje det ønsket vi alle går rundt og kjenner på mest av alt. Å være en del av noe større, enn bare seg selv og det indre følelseslivet. Derfor er det så utrolig deilig at jeg alltid har hatt håpet. Det vidunderlige håpet som ligger i oss mennesker, som gir oss vissheten om at det aldri er for sent å starte en ny begynnelse.  

– Hvordan ser en vanlig dag ut i en nybakt forfatters liv?

– Jeg bruker formiddagen til å male, pakke bilder, ramme inn, skrive eller tegne. Klokken 1300 begynner jeg på jobb. Jeg jobber som barne- og ungdomsarbeider, med særlig ansvar for kunstneriske og kulturelle aktiviteter. Å formidle kunst og forming til barn er krevende. Hodet, hjertet og kroppen skal henge sammen. Jeg liker å jobbe med små mennesker, og prøve å gi dem tilgang til deres eget følelsesliv. Jeg har et særlig øye til de stille barna. Prøver å gi dem lik mulighet som andre til å utfolde seg både fysisk og psykisk. La dem slå seg litt løs og gi litt søren i alle hemninger. Barn med utfordringer trenger også å finne nye kanaler å få ut følelser på.  

– Det høres ut som en spennende, men krevende jobb. Hvordan finner du overskudd til ditt eget forfatterskap og kunstnerskap ved siden av?

– Svært sjelden går alle gjennom livet sitt uten å oppleve noe vondt eller trist. Det som gir meg energi, er å vise at man kan kjempe seg videre og skape noe positivt og verdifullt for andre. Jeg utfordrer meg selv til å prøve nye ting og metoder. Akkurat nå er jeg inni en maleperiode, leker meg med sterke farger og uttrykk, og lytter til spennende musikk samtidig, synger høyt og kjenner på at jeg virkelig lever. Jeg er opptatt av prosessen ved å skape, og ikke nødvendigvis resultatet.  

– Jeg har det svært bra sammen med mann og barn. Vi lever et rolig og stille liv, der vi gir plass til hverandre, og gir rom for at man også kan trekke seg tilbake med sine egne tanker og aktiviteter. Jeg har en mann som er fantastisk støttende i alt jeg gjør, som ser meg, og denne boken har jeg dedikert til ham. 

Håpet, og undringen, er en viktig del av budskapet til Bente Sandtorv, i «Hjerteriss».

Om utgivelsen skriver forlaget:

Med Hjerteriss byr Bente Sandtorv på en varm, underfundig og oppmuntrende gavebok om livets små og store floker. Diktene og illustrasjonene i denne utgivelsen formidler først og fremst et brennende ønske om å høre til. Hjerteriss passer for alle som liker å undre seg over hjertenære spørsmål, og er en nydelig gave til en venn!

– Hjerteriss er nå ute, og både bilder og tekster kan ses og leses i sammenheng. Føles det som om det tar av?

– Av og til kiler det i magen, og jeg må smile litt for meg selv, når jeg tenker på at mine bilder henger i andres hjem. Jeg håper, virkelig håper at bildene formidler humor, glede, stemning, ettertanke og følelser. Jeg har hatt og har bilder i gallerier, rammebutikker, gavebutikker og kafeer. Tilbakemeldingene jeg får fra de som kjøper bildene mine, er at de føler det er noe gjenkjennelig, noe som rører dem. Det er noe med det enkle, og ofte det lille røde hjertet, forteller forfatteren.   

Det lille røde hjertet i bildene er blitt et slags kjennetegn for bildene hennes. Hun forteller at hjertet står det for det ekte, og at vi må leve her og nå.
– Ha alltid hjertet med deg i det du gjør, om det dingler litt, svever litt utenfor deg selv, det gjør ingenting, så lenge du vet du har det i nærheten.  

«Hjerteriss» sammen med andre nyheter hos Utenfor Allfarvei Forlag, 2023.

En skogdame og hennes fantasy

Siri Fjellvang Tobiassen, eller Siri Skogdame, som hun kaller seg i sosiale medier, har i disse dager lansert boken «Landet bak Hulen». I boka vil observante lesere legge merke til kjente steder fra hennes nærområde Evenes og andre steder forfatteren har bodd. Men «Hulen», den er en portal til en annen verden – en verden der Huldra, Fru Gal og Fru Glefs bor.

Siri Fjellvang Tobiassen med roman for barn «Landet bak Hulen».

I går (søndag 18.6.2023) var det lanseringsfest i skogen. Siri presenterte boka si for barn og foreldrene deres i et arrangement lagt til Olaåsen gård. Sammen med henne var også andre barnebokforfattere.

– Det var et nydelig sted for bokslipp, og i helt fantastisk vær, sier en strålende fornøyd forfatter.

Et tredvetalls unger og voksne på vei inn til «Lilleskog» for å møte Siri Skogdame og «Landet bak Hulen“ under den store barnelitteraturdagen på Olaåsen gård (arrangert av Utenfor Allfarvei Forlag) 18.6.2023.

Siri fikk en idé om å lage en bok for barn som en motreaksjon til «disneyfiseringen» av litteratur og film. En bok som tar oss nærmere naturen.

– Landet bak Hulen er et sted man har lyst å være, et slags mentalt tilfluktsrom. Det er et land som endrer seg med årstidene, og det er en slags rytme og puls, og alt har sin tid, forteller forfatteren.

Siri forteller at Landet bak Hulen skal være «feelgood». Det kan dukke opp problemer, men det finnes løsninger. Hun har også lagt inn litt gammel norsk overtro, med en nisse som mangler tommel, for eksempel. Alle nisser i norsk folketro mangler nemlig tommel. Og nissen «Busten» er verken snill eller slem.

I Landet bak Hulen spiser reven hare og katten Plupp går på froskejakt. Siri Skogdame er lei seg for at kjæresten «Birk» er så mye borte på jobb. Det er litt usminket, men naturen er hva den er, sier forfatteren.

– I boka prøver jeg å vise at man kan ikke forandre på alt, selv om man har mye penger eller vil det aldri så mye.

Kart over Landet bak Hulen, tegnet av Lena Bergstad.

Landet bak Hulen er sjangermessig tett opp til fantasy, men den blander inn eventyrelementer. Huldre, nisser, drager og alver er kjent fra eventyr og gammel norsk overtro. Disse er plassert inn i dette fantasyuniverset. Fantasysjangeren er ofte slik at man enten er i en annen verden (nesten alltid middelalderen), eller at man beveger seg gjennom en portal mellom verdener. I Landet bak Hulen er Hulen en slags portal, som grenser mot vår verden.

– I Hulen bor Huldra. Hun kan kikke ned på menneskenes verden, men hun bryr seg ikke så mye om den. Av og til sender hun et papirfly ut dit.

Hvem er Huldra? Hun er protagonisten, fortellerstemmen og hovedpersonen. Hun er ubestemmelig i alder, hun er både barneleseren og samtidig en «pippilangstrømpe» som er stor nok til å klare seg selv, forteller Siri.

Siri forteller om boka at Huldra er vår guide til naturen og til skiftene i naturen, og til alle hendelsene i Landet bak Hulen.

– Huldra er alltid med leseren. Gjennom henne møter vi også den umulige lengselen, som for henne er en lengsel etter å fly på en drage. Lengselen hennes står i sterk kontrast til hennes huldreliv på jorda og i Hulen. Hun er veldig jordet på et vis, mens lengselen er der oppe i skyene.

– Vi følger Huldra ut av Hulen, når det er store og små hendelser i Landet bak Hulen som er knyttet til naturens skiftninger og årstidene. Huldra har en fast sti hun følger, mellom Hulen, via Store Skogen og Midtsommerstedet, og Vaskerelva, Lilleskog, Elva som Lengter mot Hav og Store veien, til Alverhøy. På sin vei vei observerer hun livet og møter mange underveis. Dette er en bok som er polarisert med det gode mot det onde, slik folkeeventyrene er, sier Siri.

Landet bak Hulen av Siri Fjellvang Tobiassen (illustrert av Lena Bergstad).

I boka kommer Huldra til Alverhøy, den sosiale møteplassen, det urbane elementet i boka. Alt foregår ikke i skogen. I Alverhøy finner man Byttehuset og vertshuset Kongla, hvor man får høre skrøner og siste nytt. Selv om nærhet til naturen er viktig, så er dette også en bok med stor plass til alle mulige sosiale relasjoner. Vennskap og møter med folk er viktig, og det er i Alverhøy man møter flest unger.

Det er en ruslende bok, i et landskap som er godt å være i. Det er også mye humor, som kanskje dukker opp der leseren ikke forventer det. Et fantasifullt språk med artige og kreative «nyord» som du ikke finner i noen ordbøker.

– Jeg er inspirert av Roald Dahl og Astrid Lindgren, og deres originalitet og nærhet til det de skriver. Man kan se og merke at de har hatt det gøy selv når de skriver. Jeg har det fryktelig gøy når jeg skriver selv. Er ikke så glad i redigeringsprosessen etterpå, men det å skape er det som er drivkraften. Jeg ler så høyt innimellom at jeg noen ganger må gå ut av rommet og lufte meg litt.

Siri Fjellvang Tobiassen har gitt ut to bøker for voksne tidligere. Hun startet på Landet bak Hulen for ti år siden. Hun hadde en ide om å skape en bok som skulle gi forståelse for naturen, som hun synes vi har flyttet oss så langt fra. Derfor er det også ganske detaljerte skildringer i Landet bak Hulen. Den virkeligheta vi har nå, i vår virkelige verden, oppleves nok av mange som uoversiktlig og kanskje til og med skremmende. Derfor ville hun lage et univers der håpet har en sentral plass. Der man kan tro på at ting vil ordne seg.

– Både voksne og barn trenger mer enn noensinne håp. Denne boka ble kanskje også skrevet for meg selv i et ønske om å finne tilbake til både håp og tro.

– Det tok et par år å skrive førsteutkastet. Det ble liggende lenge, før jeg startet på prosessen med å finne et forlag. Da jeg begynte å samarbeide med Utenfor Allfarvei, startet en fin, men også krevende redigeringsrunde med Caroline (Kaspara Palonen, forlagets skjønnlitterære redaktør, red. anm). Gjennom samarbeidet med Caroline har fortellingen nådd sitt potensiale, og jeg synes hennes innspill har løftet boka mange, mange hakk, mener Siri.

Landet bak Hulen er det man kaller en «illustrert roman», det vil si at det i hovedsak er teksten som bærer fortellinga. Denne boka har såkalte vignetter, små tegninger, gjennom hele boka, av Lena Bergstad fra Harstad.

Man må passe seg for Fru Glefs.

– Det er sikkert ikke lett for en illustratør å komme utenfra, når forfatteren har alt klart for seg, i hodet. Men det er spennende å se hvordan andre tolker fortellinga og karakterene. Siden denne boka er for målgruppa 6-9 år, så vet man at unger liker å ha noe visuelt å kaste blikket på. Det blir gode pauser i lesinga. Opprinnelig tenkte jeg at dette var ei bok som unger kan lese i selv, med ganske korte kapitler. Men den vil også fungere som en høytlesningsbok, kanskje de voksne også vil kose seg i skogdamens univers.

Siri Fjellvang Tobiassen

Forfatteren:
Siri Unn Fjellvang Tobiassen (f. 1966) er født i Nordkapp kommune, men er nå bosatt i Evenes, der hun jobber som biblioteksjef. Hun har tidligere gitt ut to fantasyromaner for voksne: I Evigendt (2009) og Tilbake til Evigendt (2011). Landet bak Hulen er hennes første roman for barn. 

Illustratøren:
Lena Bergstad (f.1971) er vokst i Målselv og Harstad, nå bosatt i Harstad. Lena har utdanning fra kunstskolen i Kabelvåg og kunst- og håndverk som fordypning fra lærerutdanningen. Hun jobber som lærer og kunstinstruktør. På fritiden administrerer Lena keramikkverksted i Harstad kunstforening der hun også holder kurs i keramikk for barn og voksne, samt at hun selv jobber med ulike teknikker innefor illustrasjoner og keramisk arbeid

Forlagets omtale av boka:
Landet bak Hulen
Av Siri Fjellvang Tobiassen
Illustrert Lena Bergstad
ISBN 978-82-93688-29-7
Illustrert roman for barn 5-8 år.
Format 155 mm x 205 mm
240 sider, illustrert i sh
Farge på omslag og innsider perm. 
 

Huldra har sin faste sti fra Hulen, gjennom Store Skogen, til landsbyen Alverhøy. I Store Skogen bor det hyggelige mennesker og dyr, som Siri Skogdame og katta Plupp. Men det lurer også skumle farer der. De grusomme og slemme kjerringene Fru Gal og Fru Glefs er stadig på frifot. Om vinteren fyker fonnefolket igjennom skogen, og med sine iskyss er de livsfarlige for den som ikke vet hvordan man skal berge seg.

Protagonisten, fortellerstemmen i boka; Huldra. (Ill. Lena Bergstad)

Livet i nord på seks språk

Det har aldri før vært utgitt en pekebok for barn (som voksne også vil kaste seg over) som har ordene gjengitt både på samisk, kvensk, finsk, norsk, engelsk og tysk! Livet i nord/ Arctic Life er både lekkert designet og snedig uttenkt – og bak permene gjemmer to nordnorske kvinner seg. Møt Linn Jørgensen og Jeanette Austad!

– Ingen av oss er noe glad i å stikke hodene våre frem, vi liker bedre å skape enn å promotere, forteller Linn, på Teams fra Vadsø. Sammen med oss på skjermen er også Jeanette, som sitter i Tromsø. Nå ser de på, via skjermen, at en palle med deres bok bæres inn til forlaget i Harstad. Imens går praten:
– Vi skjønte at vi hadde mye til felles utenom den daglige jobben. Vi har et stort behov for å skape. På fritiden kan vi være mer barnslig og kreative, mens vi på jobb forholder oss til detaljprosjektering og andres prosjektønsker, regler og behov, sier Jeanette.
– Så fiiiiiiin boka ble! ropes det euforisk fra Tromsø og Vadsø når den første esken pakkes ut foran skjermen.

Skaperkraften
Linn Jørgensen og Jeanette Austad møttes gjennom jobben i Statens Vegvesen, på et møte for landskapsarkitekter i Tromsø. Linn, som til daglig jobber på kontoret i Vadsø, og Jeanette som jobber på Tromsø-kontoret – hadde ikke møtt hverandre før, og det ble «kjærlighet ved første blikk». De hadde mye å snakke om.

– Vi er jo landskapsarkitekter og derfor naturlig interessert i stedsidentitet og stedstilhørighet. Men i tillegg til kreativiteten og den åpenbare kjærligheten for design, så fant vi ut at vi ler av de samme tingene. Etter noen år fant vi ut at vi skulle gjøre noe sammen, og pandemien ble startskuddet. Da satt vi hjemme, man reiste ingen steder, og vi kunne bruke feriepengene på å lage den første boka, forteller Jeanette.

– Det gikk over all forventning. Men vi var litt redde. Vi måtte jo fronte det vi lagde, utbryter Linn.

Men det har allerede blitt to bøker, og en hel rekke andre «produkter med nordnorsk vri», som de selger under navnet «Lykken i Nord». Og nå er den tredje boka ute, sammen med forlagssjefen i Utenfor Allfarvei Forlag. Som de heller ikke har møtt. Store avstander i Nord-Norge er ingen hindring! Jeanette og Linn utvikler fortløpende idéer og fordeler arbeidsoppgaver, via Facetime.

– Jeg og Linn møtes svært sjelden. Men avstandsforhold fungerer også veldig bra, og vi utfyller hverandre godt, ler Jeanette.

Patriotisme og kvalitet
De forteller at de selv er svært patriotiske, som de opplever at de fleste nordlendinger og finnmarkinger er, og de ville derfor skape produkter som har en klar identitet som nettopp nordnorske. Så, en kveld mens de pratet gjennom skjermen, kom idéen om «en slags pekebok».

– Vi hadde lyst til å lage noe kult, rett og slett, og noe som viser stoltheten vi føler for det flerkulturelle Nord-Norge. Nord-Norge er jo sammensatt, både språklig og kulturelt, og både samisk, finsk, og kvensk er språk som mange bruker og forstår, sier Linn, som selv er halvt finsk og bor i Finnmark.

På baksiden av boka står det «Noen av de første ordene vi lærer kan være mygg, torsk, ski og snømann ... eller kanskje sääski om du snakker kvensk, eller čuoika om du snakker nordsamisk. I denne pekeboka vil du finne ordene for arktiske fenomener, mat, flora og fauna på norsk, nordsamisk, kvensk, finsk, engelsk og tysk».
– Var det vanskelig å velge ut motiver og ord?

–Vi har brukt mye tid på designet; å få til tidløse og enkle illustrasjoner høres enklere ut enn det er. Boka skiller seg ut fra mange av pekebøkene på markedet, synes vi. Vi ville lage en vakker bok som er som «et smykke» og som vi selv vil være stolte over å ha stått bak, sier Linn.

–Det som er dagligdags for oss, er helt unikt og eksotisk for en turist: Selvfølgelig nordlys og midnattssol, men også en snøskuffe i veikanten eller istapp som henger fra hushjørnet. Når vi har valgt ut ord til denne boka, så måtte vi begrense oss. En vanlig pekebok har gjerne ikke mer enn 10-15 ord og sider, vi har 40 ord og 48 sider. «Livet i Nord» er jo en ganske tjukk utgave av en pekebok, nettopp fordi vi valgte å ta med såpass mange ord. Og siden boka har seks språk, har det vært nødvendig og viktig med språkkompetanse fra mange involverte, forteller Jeanette.

–Dere skriver at dere håper «denne bildeboken kan bidra til å skape stolthet og tilhørighet, bedre kommunikasjonen mellom folk – og til å vekke nysgjerrigheten for andre språk». Hva mener dere med det?

– Veldig mange er jo nå nysgjerrige på sin egen bakgrunn og røtter, sier Linn og Jeanette legger til:
– Interessen for Arktis og de nordlige delene av verden og Norge er stor. Vi tror denne boka vil være et fint tilskudd til barn, også til de som jobber med barn i barnehage og skole – for å vise frem det språklige og kulturelle mangfoldet i nord. Selv om dette er en bok med tykke ark som man kjenner fra pekebøker til de aller minste – så vil boka være fin for voksne også. Det er mange som leter etter egne røtter og tapt språk og tradisjoner. Denne boka har 40 nøye utvalgte ord, som kanskje kan være en start for noen, for å lære seg mer om sin egen identitet, og kanskje tilegne seg flere språk.

Forfatterne:

Jeanette Austad: Født og oppvokst i Harstad (f.1973), bor i Tromsø. Utdannet landskapsarkitekt og jobber i Statens Vegvesen, er gift og har et barn og en bonusdatter. Samarbeid med Linn om Lykken i Nord, men også firmaet Austad og Austad sammen med søsteren Camilla – som har gjort stor suksess med ord og uttrykk fra Nord-Norge (og andre litt mer perifere landsdeler) gjennom postkost, plakater, smykker og andre gaveartikler.

Linn Jørgensen: Født i Kirkenes (f.1989) og oppvokst i Vadsø, bor i Vadsø. Også utdannet landskapsarkitekt og jobber også i Statens Vegvesen. Samarbeider med Jeanette om selskapet Lykken i Nord, hvor de lager bøker og gaveartikler med nordnorsk vri.

Livet i Nord/ Arctic Life
På seks språk/ In six languages

Språk: Samisk, kvensk, norsk, finsk, tysk og engelsk
ISBN 978-82-93688-36-5
Linn Jørgensen og Jeanette Austad
48 sider, 290-grams kartongark, farger
Format: 160 x 160 mm x 24 mm
For barn (men suveren for voksne som er interessert i språk)

En eventyrlig verden og urgammel folketro

I «Amina og Abel i dragekamp» av Linda Trast Lillevik møter bonussøskenparet mange utfordringer. Illustrasjon fra innsidene (av Gustav Kvaal)

Visste du at sankthansansaften er en spesiell dag i norsk folketro? Denne dagen åpner menneskenes verden seg for den underjordiske verden – og spesielt barn får helt magiske evner. «I Amina og Abel i dragekamp» tar to barn steget inn i den underjordiske verden, og prøver å redde en hel landsby fra den onde dragen.

Forfatter Linda Trast Lillevik.

Eventyr og folketro har fått et moderne preg i barneboka «Amina og Abel i dragekamp». Forfatter Linda Trast Lillevik oppdaget en avglemt norsk kulturarv da hun leste Johan Theodor Storakers (f.1837) samling av historier om folketro og folketradisjoner.

– Deler av materialet som blir presentert i Storakers samlinger, kan være så gammelt som fra førkristen tid, og det er få som kan noe om denne gamle folketroen i dag.

Å bruke norrøn mytologi og folketro som ramme og virkemidler i bøker for barn og unge (og voksne) fikk en renessanse de ti første årene av 2000-tallet. Interessen for fantasy, legender og myter eksploderte med filmer som Ringenes Herre og Harry Potter og Game of Thrones (alle basert på bøker). Denne skattekisten av rammefortellinger er ikke oppbrukt i norsk litteratur, og spesielt ikke for små barn. Et faktisk sted i nord er arnested for fortellingen som brettes ut i «Amina og Abel i dragekamp». Her tar forfatteren i bruk mytisk-eventyrlige grep, flettet sammen med elementer barn kan kan kjenne igjen fra i dag.

Ildsprutende drager
På baksiden av boka står det: «Det er St.Hansaften og lyden av en hund lokker Amina og Abel ut fra soverommet. Hunden Bamse forteller om en ildsprutende drage som flyr over landsbyen. Trær tar fyr, og folk i landsbyen frykter at skogen skal forsvinne. Bamse ber Amina og Abel om hjelp til å beseire dragen. Vil flogrogna, ørnesteinen og angerstålet kunne beskytte dem i møte med den fryktinngytende dragen på Nonstind?»

– Amina og Abel er to helt vanlige unger. De treffer hunden Bamse fra den underjordiske verdenen. De leser lappen som hunden har i et smykke rundt halsen. Der står det at han trenger hjelp, og ber dem bli med over en bru. Bamse gir dem en oppgave, de må hjelpe til med å bekjempe dragen. og fordi det er sankthansaften, har Bamse anledningen til å besøke vår verden og få barnas hjelp, forteller Linda engasjert.

Kamp mot drager har siden St. Georg (ca. 300 e.Kr.) vært symbol på det godes kamp mot det onde siden 600-tallet i vestlig kultur, mens dragen i kinesisk kultur ofte varsler hell og lykke. Drager (ofte kalt orm eller lindorm) har også en plass i norrøn mytologi fortalt i Den eldre Edda, gjennom Sigurd Fåvnesbanes kamp mot dragen Fåvne.

– I denne boken skal barna ikke bare bekjempe dragen, men vi får også vite hvordan man i gammel folketro trodde at dragene ble til. Spenningsmomentet i boka er jo selvfølgelig om Amina og Abel vil klare å bekjempe dragen. Det som står på spill er at hvis de ikke klarer det, vil dragen fly over landsbyen og sprute ild over folk og bygninger. Det er med andre ord et viktig og stort oppdrag barna står ovenfor, sier Linda.  

Uvurderlige kilder
Forfatterens research inkluderer studier av Johannes Theodor Storakers samling av historier om folketro og folketradisjoner. Da Storaker døde i 1872 trykket Morgenbladet artikkelen «Om Overtroens Væsen og Betydning» av Peter Chr. Asbjørnsen. Asbjørnsen understreket verdien av Storakers innsamlingsarbeid og oppfordret det offentlige til innkjøp av materialet. I dag er dette materialet å finne i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling. Fra 1921 til 1941 ble deler av det innsamlede materialet gitt ut gjennom åtte emnemessig inndelte bind i Norsk Folkeminnelags skriftserie, under professor og redaktør Nils Lid. Disse har vært en uvurderlig kilde til kunnskap for forfatter Linda T. Lillevik. I tillegg har hun hentet opplysninger om «Ørnesteinen» fra Erik Pontoppidans «Forsøk til Norges naturlige historie» fra 1752.

– Boka handler i grunn om det godes kamp mot det onde. Men jeg har også tatt inn andre «moderne» problemstillinger: Dragen kan symbolisere ødeleggelse av naturen. Vi må ikke ødelegge kloden vår, slik dragen i fortellingen gjør når den setter skogen i brann. Gjennom barnas reise sammen med hunden Bamse får leseren innblikk i norsk folketro, og samtidig prøver jeg å la elementer i folketroen gjenspeile forhold som barn i dag kan kjenne igjen: Gjennom møte med ryktesmeden kan foreldre og barn snakke om «fake news», og om hvordan også løgner om enkeltmennesker er skadelig, slik direkte mobbing er det. Gjennom «hjelperne» som barna møter på veien, kan man snakke om at å kunne ta imot hjelp er viktig når man står i en vanskelig situasjon, og slik hjelp kan gi selvtillit til å håndtere utfordringer man senere møter, mener Linda.

I gamledager hadde sagnfigurene og folketroen en mye mer fremtreden posisjon i samfunnet, og ble oppfattet som en veldig reell del av naturen rundt oss. I dag lever vi i et gjennomregulert samfunn, der vi må forholde oss til en mengde offisielle, nedskrevne lover og regler. I tidligere tider fylte gjerne sagnene denne rollen, skriver Stein R. Mathisen og Marit Anne Hauan i artikkelen Fortellinger, folketro og “virkelighet” Nordnorsk kulturhistorie (1994).

QR-kode til den som vil vite mer
– Bakerst i boka er det en QR-kode hvor de som er interessert i å lese mer om folketro, kan finne lenker og tips til mer lesestoff. «Amina og Abel i dragekamp» kan også helt fint «bare» leses som en spennende og fargerik barnebok, uten at man trenger å bli like engasjert i dette materialet som meg altså, sier Linda med en smittende latter.

Som tidligere bibliotekar har Linda sett store mengder bøker. Selv har hun skrevet bøker i 30 år, og liker aller best å skrive for barn. Trast Lillevik forteller at hun har kjent Gustav Kvaal i 30 år gjennom familiære relasjoner. Endelig fikk de anledning til å jobbe sammen, gjennom denne boka.

–Gustav er en fantastisk illustratør! Han har laget fantasiskapende illustrasjoner som inviterer til meddiktning. Jeg tror unger veldig fort avslører og avviser bøker med dårlige illustrasjoner, eller illustrasjoner som ikke fenger. Jeg synes barn fortjener tilgang på skikkelig gode bøker, og jeg synes virkelig «Amina og Abel i dragekamp» har blitt akkurat det. Nå gleder jeg meg som en unge selv, til å lese for barn i tiden fremover, forteller en stolt og glad forfatter.

«Angerstålet» får Amina og Abel høre om på ferden.

«Eventyrlesefest» i Harstad sammen med flere andre barnebokforfattere 18 juni og
lansering i Lofoten kulturhus den 24.6.

Linda Trast Lillevik på besøk hos Stormen bibliotek.

Forfatteren:
Linda Trast Lillevik (f. 1964 i Alta), bor i Kabelvåg. Utdannet bibliotekar, og har jobbet ved bibliotek i mange år. Bokdebuterte i 1994. «Amina og Abel i dragekamp» er hennes bok nr. 15. De fleste bøkene hennes er skrevet for barn.
Hennes tidligere utgitte bøker kan du finne oversikt over her.

Illustratøren:
Gustav Kvaal (f.1968) er grafiker, illustratør og avistegner. Han kommer opprinnelig fra Bodø. Han har hovedfag i illustrasjon og grafisk design fra Kunsthøyskolen i Bergen. I tillegg til illustrasjon og billedkunst har han også laga en rekke tegne- og animasjonsfilmer både for barn og voksne.

Illustratør Gustav Kvaal (Foto: UiB)

Forlagets omtale av boka:
Amina og Abel i dragekamp
978-82-93688-31-0
Forfatter Linda Trast Lillevik
Billedbok for barn, 4-8 år.
Illustrert av Gustav Kvaal
Farger, innbundet.
Format 210 x 200 mm
Forlag: Utenfor Allfarvei Forlag
Utgivelse: Juni 2023

I Amina og Abel - i dragekamp møter vi halvsøsknene Amina og Abel. På St.Hansaften lokkes de ut av soverommet av lyden av en hund. De følger den vennlige hunden over ei bru, og på toppen av brua endres omgivelsene. Hunden Bamse sier at forhenget mellom deres verden og den underjordiske verden er trukket til side på jonsok, og at det derfor er ekstra viktig å vokte seg for farer på denne dagen. Bamse forteller om en ildsprutende drage som flyr over landsbyen. Trær tar fyr, og folk i landsbyen frykter at skogen skal forsvinne. Bamse ber Amina og Abel om hjelp til å beseire dragen. Vil flogrogna, ørnesteinen og angerstålet kunne beskytte dem i møte med den fryktinngytende dragen på Nonstind?

Boka kan kjøpes i de fleste norske bokhandlere, som Ark og Norli, eller i forlagets nettbutikk (lenke).

Tenker om dagen – skriver om natta

Romandebutant Hermod Bjørklund er nå ute med «Moshpit». «Moshpit» er en kortroman om grenseoverskridelser og utenforskap. Foto: Veronica Melå

Romandebutant Hermod Bjørklund (f.1980) hadde tenkt og skrevet i hele ungdomstida. Så dukket et lagret dokument opp i en nettsky for ti år siden, og han tenkte om sine egne tekster: «Jøss, dette var jo ganske bra!» Nå er Moshpit ute av skyen, og har kommet på papir. En roman er født.

– Denne historien fikk modne seg i en nettsky i nesten 10 år. Så fulgte et par år med redaksjonelt arbeid med redaktøren, etter at jeg ble antatt på forlaget. Nå gleder jeg meg over at boka er ute, men er jo selvfølgelig spent på tilbakemeldingene fra lesere og eventuelt anmeldere. Jeg skriver ikke for å please alle. I starten skrev jeg faktisk mest for meg selv, for å bearbeide en eksistensiell uro. Jeg håper at boka vil treffe sårbare unge voksne og alle som søker etter noe dypere i livet.

Omslaget til «Moshpit» av Hermod Bjørklund er laget av Tom S. Kosmo fra Fauske.

Hårfin grense mellom fiksjon og fakta
– Romanen er ganske tett opp til min virkelighet og hverdag i ungdomsårene. Men blandingen av fiksjon og drømmer gjør boka nærmere skjønnlitteraturen enn en biografisk fortelling, forteller Hermod.

Moshpit er av forlaget omtalt som en kortroman, eller en «fragmentarisk roman». I scener og episoder møter vi en ung mann som studerer ved NTNU i Trondheim, og stadig vender tilbake til oppveksten i Harstad. Et skjørt og sint jeg beveger seg hvileløst mellom universitetet, skogen, byen, og minner fra oppveksten, står det på bokens bakside.

Om seg selv sier han at han fikk utløp for det fysiske i idrettsmiljøet, men at han ikke fant et kreativt felleskap før i starten av 20-årene da han begynte å spille gitar og piano.

– Da fant jeg folk som var mer lik meg selv, som var interessert i litteratur og musikk – og store spørsmål. Miljøet rundt Nedenom & Hjem i Harstad var helt sentralt for meg. Der fant man folk som likte mørke kjellere, grunge og rock. Det var et hjem for alle som var genuint opptatte av litt hardere musikk.

– Moshpit handler om grenseoverskridelser og utenforskap, står det på baksiden av boken. Hva tenker du om det?

– Jeg hadde en trygg og fin oppvekst i Harstad, var en vanlig fotballgutt. Men jeg har nok alltid vært et barn som ønsket å utforske grenser, jeg var nysgjerrig på alt. Det var ganske store spørsmål om livet og eksistensen som herja i en liten gutt – og etter hvert ungdom, sier han.

Denne ungdommen forlot Harstad i 2002, til fordel for studier i Trondheim. Men uroen og spørsmålene var med i bagasjen.

– I perioder er det et kaotisk liv, med utforsking av flyktige forhold og rus, forteller Hermod om hovedkarakteren, som i boka er på søken etter noe som kan få han til å føle seg mer hel.
– I møte med naturen finner hovedkarakteren balanse og harmoni, og føler seg som en del av noe større. Dette har vært en del av meg siden jeg var liten, og er fremdeles sånn i dag. Så her er hovedpersonen i boka og jeg ganske like.

En pussig fyr kan stadig observeres i Harstads skoger, under en busk med mikrofon. Foto: Veronica Melå

Born and raised
Hermod er født og oppvokst i Harstad, hvor han spilte for HIL og Mjølner i en periode. Han har til og med spilt for et 1.divisjonslag i Hong Kong(!). Etter endt utdanning som ingeniørgeolog i 2007, har han jobbet en periode i Hong Kong, men han kom tilbake til Harstad. Savnet etter norsk natur og nordlys ble for stort.

– Musikk og idrett er også fremdeles viktig del av livet mitt. Jeg lager elektronisk ambient musikk. I den forbindelse er det sikkert noen i Harstad som har observert en pussig fyr i skogen som ligger med en mikrofon under en busk eller «på hau» over et bekkefar. Jeg er ofte ute for å gjøre opptak av lyder, som jeg bruker i musikken.

Ved siden av skrivearbeidet, som mest foregår på natten, jobber han i eget firma som ingeniørgeolog.
– Jeg tror ikke jeg kunne hatt en jobb som bare bestod av kontorarbeid. I denne jobben er jeg utendørs halvparten av tiden. Det passer meg bra. I kombinasjon med jobb og familieliv, er det natta jeg tar i bruk når jeg skal skrive eller gjøre research til nye prosjekter. Da er det stille og ingen forstyrrelser. Nå for tiden dras jeg mot japansk historie, spesielt samuraiene. Jeg skriver også på en bok inspirert av tiden i Hong Kong. Men når det blir noe mer i bokform, vet jeg ikke. Skrivinga er en viktig del av hvem jeg er og betyr mye, uavhengig av om det gis ut.

– Men inntil videre har jeg en jobb og et eget firma som jeg trives godt med. Jeg tenker om dagen og skriver om natta, da får jeg ro.

Boka lanseres med slippfest fredag 16. juni på nordic pub. Alle er velkomne (se FB.arr.)

En tagg i Harstad ble ironisk bakgrunn til dette forfatterportrettet, men Hermod sier med et smil at han ikke går god for (opp)skriften på veggen. Foto: Veronica Melå

Om forfatteren:
Hermod Bjørklund (f. 1980), bor i Harstad.
Hermod er utdannet ingeniørgeolog, noe han også jobber som i dag. Han bor i Harstad, hvor han også bodde i oppveksten og ungdomsårene på 90-tallet. Ved siden av jobben som geolog, er Hermod aktiv i musikkfeltet som produsent, og med eget skrivearbeid.

Om omslagskunstneren:
Tom S. Kosmo (f.1975) er født og oppvokst i Fauske, men bor nå i Bergen, hvor han jobber som kunstner. Omslaget er originalverket «Home Ground», brukt med tillatelse fra kunstneren.

Forlagets omtale av boken:
Moshpit
ISBN 978-82-93688-20-4
Forfatter: Hermod Bjørklund
Kortroman for voksne
140 sider, innbundet.
Omslag: Tom S. Kosmo
Forlag: Utenfor Allfarvei Forlag
Utgivelse: Juni 2023

«Moshpit» er nå ute i salg hos blant flere Norli og Ark bokhandel. Boken kan også bestilles i forlagets nettbutikk.

 Et skjørt og sint jeg beveger seg hvileløst mellom universitetet, skogen, byen, og minner fra oppveksten. Moshpit er en kortroman om grenseoverskridelser og utenforskap.

 «Byen vokser frem i et dunkelt lys. På frontruta renner dråpene i faste mønster. Parkeringsplassen er dekket av et tynt islag. Hybelhuset er en hvit koloss. Vi hilser på studenter som står i trappa og sigger. Jeg prøver å si noe, men tunga krøller seg som teipen på en kassett.»

Juni 2023 // Vesterålens første rikskjendis blir anti-helt i egen barnebok

«Stor-Johan og hemmelighetene» er en billedbok for barn mellom 3-6 år, men vil også fryde voksne lesere.

164 år etter at han ble født blir Stor-Johans historie til bok for barn. Nordlandskjempen Johan Arnt Bredesen fra Alsvåg i Vesterålen, målte 2,14 meter og veide 177 kilo. Størrelsen og styrken gjorde han til rikskjendis, men veldig få visste om hans hemmeligheter.

Da det skulle reises en bauta til Stor-Johans minne i 1955, initiert av Øknsnes fiskarlag, ble det bråk. Noen var imot dette fordi kjempen, etter deres mening, «ikke hadde utmerket seg på noe intellektuelt plan». Fiskarlaget på sin side stod på sitt, og ønsket å reise bauta over «en sambygding som levde i ei tid da legemlige krefter betydde minst like mye som lysende åndsevner».

Foto: Digitalmuseum/ Museum Nord. Fotograf (bildet tatt i perioden 1895-1900): Narve Skarsmoen.

– Stor-Johan har på mange måter blitt litt umenneskeliggjort, sier forfatter Hilde Johanne Hansen (f.52). Alle avisutklippene som ligger på Nasjonalbiblioteket og alle historiene som går på folkemunne handler utelukkende om hans styrke og størrelse. Men fra min mor og  mine tanter vokste jeg opp med andre historier om han, trekk ved Stor-Johan som han selv ikke snakket om, men som min mormor og hennes søsken hadde observert som hans naboer i Alsvåg: «Den store maijn» var livredd for havet, mus og blod. Kanskje sistnevnte var grunnen til at han ikke ville sloss. Slektningene mine fortalte at han var beskrevet som en snill kar som ikke ville andre vondt.

– Når slo det deg at dette måtte bli barnebok, og på rim attpåtil?

– Fortellinga om Johan Arnt Bredesens er ei spennende historie med mange fasetter. Han ble kjendis over hele Norge, noe svært få ble på den tiden. I dag er jo «alle» kjendiser, sier Hilde med et smil.

– I forbindelse med et annet  skriveprosjekt om Johan Arnt Bredesen kom det plutselig en setning på rim. Det var ei forunderlig linje, som etter hvert ga meg ideen om å lage ei lita bok om «Stor-Johan og hemmelighetene», ei bok som kunne romme et større bilde av hvem han var. Hans svært maskuline image hadde jo definitivt flere sider som kunne gi en spennende kontrast til hans mål, vekt og styrke. Jeg hadde tro på at barn vil forstå den subtile historien, siden mange barn selv opplever å ha små «hemmeligheter» – som de kanskje også prøver å flykte fra. Rimformen tilfører også noen lag med poesi til teksten, noe som ga mulighet til å løfte historien fra «virkeligheten» på et vis. Dessuten vet jeg at barn er musiske og liker rim og rytme. Jeg tror forøvrig voksne også vil like denne boka, og jeg håper på fine stunder for barn og voksne sammen. Kanskje boka kan gi anledning til gode samtaler.

Oppslag fra boken «Stor-Johan og hemmelighetene»

Et kjendisliv
–Stor-Johan hadde jo levd et enkelt liv som fisker i vel 20 år år. Hans styrke og litt skremmende størrelse ble ofte benyttet i form av at lokale lennsmenn ba om hans hjelp når det var slossing og tumulter blant fiskerne på rorbuene. Da han «ble oppdaget» av en impresario, som så sitt snitt til å profitere på Stor-Johans styrke, begynte han å reise rundt med denne «manageren» for å vise seg frem for penger. Det må jo også ha vært en voldsom omveltning for en enkel kar fra Alsvåg, forteller Hilde.

Kong Oscar 2. (den siste unionskongen, f.1829, d.1907) inviterte Stor-Johan på audiens på Slottet – og forærte han tittelen æreskorporal, med tilhørende sabel og uniform. «Gid Norge hadde mange slike sønner» skal han ha sagt til Stor-Johan, i følge muntlig overlevering fra Johans mor, brukt i flere artikler av Ivar Toften (Øksnes fiskarlag).

Da Stor-Johan ble født i Kabelvåg i 1859, fantes verken elektrisitet eller motor til båt. Kroppslig kraft og styrke var nok en bedre valuta i distrikts-Norge enn «lysende åndsevner». Norge, og verden, var i stor forandring med utvikling og oppfinnelser. Vi var i union med Sverige og hadde svensk konge. Det ble oppgang og bedre tider for mange. Livet i et karrig fiskevær må likevel ha stått i stor kontrast til alle opplevelsene han fikk på reisene sine. –Kanskje følte han seg  både ensom og ulykkelig, for han vendte hjem igjen, filosoferer Hilde, og fortsetter:

– Han kom hjem med flosshatt, endret dialekt og mange flere kilo på kroppen. Kjendislivet hadde endret han, og kanskje gått han litt til hode. Men på slutten av livet møtte han Andrea fra Kaldfarnes på Senja. De giftet seg, men rakk ikke å få barn før Johan døde bare 15 måneder etter bryllupet. Andrea reiste til New York etter at Johan døde. Der giftet hun seg på nytt, og fikk barn.

– Jeg har vært i kontakt med Andreas barnebarn, Mrs. Larsen McCoy, som kunne fortelle at Andrea på slutten av livet sitt hadde fortalt at «Johan was the love of my life». Andrea hadde tatt vare på Johans ringer, hans vest og sabel som han hadde fått i gave fra Kong Oscar 2.

Oppslag fra «Stor-Johan og hemmelighetene». Stor-Johan til sjøs med Kong Oscar 2.

Et rikt og langt kulturliv
Hilde Johanne Hansen har jobbet i kulturfeltet i Vesterålen i mange år. Hun har også vært forfatter og medforfatter av en rekke bøker. I dag har hun ryddet plass til eget forfatterskap «uten prosjektbeskrivelse», som hun sier.

– Jeg bruker mye tid på muntlig formidling og liker det veldig godt. Det å drive med muntlig formidling har dessuten hjulpet meg med å finne min egen skrivestil, for det er jo en prosess som tar tid.

En prosess er det også når en forfatters tekst skal illustreres til dette formatet, som man kaller «billedbok for barn». I motsetning til en roman for barn, med eller uten enkelte illustrasjoner, er bildene like viktige som teksten i en billedbok . Da forlaget foreslo Gustav Kvaal som illustratør, fikk Hilde si sin mening da de første skissene kom på plass. Likevel var det spennende å se illustratørens «signatur» og tolkning, forteller Hilde:

– Da jeg skrev teksten så jeg hendelsesforløpene detaljert og helt tydelig foran meg. Jeg var derfor veldig spent på om en illustratør kunne se de samme bildene som meg og få dem festet på papir. Hver gang jeg fikk en ny skisse var jeg like spent, og jeg ble aldri skuffet.

Hildes bok er rykende fersk inne fra trykkeriet, og selv om «Stor-Johan og hemmelighetene» allerede er tilgjengelig i bokhandel og nettbokhandlere, så er den ikke formelt «lansert» før barnebokfest den 18. juni i Harstad, og bokbad på Øksnes bibliotek den 20. juni. Den formidlingsglade forfatteren ser frem til å møte folk og lese for både store og små, både på disse og senere arrangement.

– Det opplagte spørsmålet helt til slutt, Hilde, må jo være: Hva føler du nå?

– Jeg tror jeg er akkurat like mega-lykkelig over den ferdige boka som det Stor-Johan var da Andrea sa ja til å gifte seg med han.

Hilde Johanne Hansen med rykende fersk bok om Stor-Johan Arnt Bredesen. Foto: Veronica Melå

Forfatteren:
Hilde Johanne Hansen (f. 52, Alsvåg) bor i Alsvåg i Nordland. Hun har vært forfatter og medforfatter av/til en rekke bøker. Hun er også aktiv som pådriver og prosjektleder for kultur- og språkutvikling i Vesterålen, driver bedriften Tekstbutikken AS med skriving, prosjekter og storytelling – og fortellerfestival i Nyksund. Hansen har både Fortellerstudiet (OsloMet) og Forfatterstudiet (UiT) bak seg. 

Illustratøren:
Gustav Kvaal (f.1968) er grafiker, illustratør og avistegner. Han kommer opprinnelig fra Bodø. Han har hovedfag i illustrasjon og grafisk design fra Kunsthøyskolen i Bergen. I tillegg til illustrasjon og billedkunst har han også laga en rekke tegne- og animasjonsfilmer både for barn og voksne.

Bokinfo:

STOR-JOHAN og hemmelighetene
ISBN 978-82-93688-27-3
Forfatter: Hilde Johanne Hansen
Billedbok for barn, prosa på rim. 3-6 år.
Illustrert av Gustav Kvaal
Forlag: Utenfor Allfarvei Forlag
Utgivelse: Juni 2023
Boka kan bestilles hos forlaget
eller hos bokhandlere som Ark/Norli mfl.

Forlagets omtale:
Johan i denne boka får tilnavnet Stor-Johan fordi han er større og sterkere enn de fleste. Det får mange til å tro at han kan klare alt mulig og ikke er redd for noe. Men er det slik? For selv om man er kjempestor og kjempesterk betyr det ikke at man er tøff på alle andre måter.

Stor-Johan, i virkeligheten:
Stor-Johan er inspirert av fortellingene om Nordlandskjempen Johan Arnt Bredesen (1859 – 1904). Han var født i Olsvik i Lofoten, vokste opp i Alsvåg i Vesterålen og imponerte folk over hele Norge med sin enorme styrke og størrelse. I likhet med denne bokas Stor-Johan fikk han uniform av kongen, og fant ekte lykke først da han møtte ei dame med navn Andrea.

Lesetips og kilder til norsk folketro

Dette er en side som vil inneholde informasjon og lenker om folketro og folkeeventyr - i sammenheng med utgivelsen av Amina og Abel i dragkamp av Lina Trast Lillevik (juni 2023). Kildelisten er utarbeidet av forfatteren i samarbeid med forlaget.

Et glimt inn i folketroen
Johan Theodor Storaker (1837-1872) fra Lunde i Søgne var en ivrig og entusiastisk lærer og folkeminnesamler, som fikk tilsendt folkeminner fra lærerkolleger nærmest fra hver krik og krok i vårt land. 
Folketro knyttet til sol, måne, vær og vind, om folk og dyr, avlinger, fiske og jakt, for å nevne noe. 
Før i tiden var folketroen gjennomgripende i både barn og voksnes liv; det gjalt å holde seg inne med de underjordiske, slik at livet skulle forløpe med færrest mulig bekymringer og plager. 

Johan Theodor ble bare 35 år, og rakk ikke å gi ut sine samlinger med folketro om smått og stort.
Eventyrkongen Peter Christensen Asbjørnsen oppfordret da det offentlige Norge til å kjøpe Johan Theodors papirer om folketro, fordi dette var viktig materiale å ta vare på for ettertiden. 
Dette syntes Stortinget var en god idé, og nå befinner Storaker sitt materiale seg i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling. Senere ble Storaker sitt materiale utgitt av Norsk folkeminnelag, ved professor Nils Lid, i årene fra 1921 til 1941. 

Her er en liste over bøker fra Johan Theodor Storakers samlinger (ved Nils Lid. Oslo, Norsk folkeminnelag):
Tiden i den norske Folketro, 1921. 
Rummet i den norske Folketro, 1923. 
Elementerne i den norske Folketro, 1924.
Sygdom og Forgjørelse i den norske Folketro, 1932. 
Menneskelivet i den norske Folketro, 1935.
Mennesket og Arbeidet i den norske Folketro, 1938.
Disse bøkene finnes i elektronisk utgave i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek.  www.nb.no

https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Johan_Theodor_Storaker
https://no.wikipedia.org/wiki/Folketro
https://snl.no/folketro
https://forskning.no/historie-kunst-og-litteratur-overtro/folketroens-renessanse/695560
https://tidsskriftet.no/2009/03/kronikk/folkemedisinsk-behandling-anno-1860

Det gåtefulle lysets mester - Kåre Tveter

Den folkekjære kunstneren Kåre Tveter ville blitt 100 år i år, og feires med et storstilt bokverk fra hans engasjement og virke i arktiske strøk. Her malte han «den store ensomheten, den litt skremmende ensomheten», i minusgrader og polart lys. Hans møte med Svalbard-naturen ble et vendepunkt i hans karriere.

Kåre Tveter (1922-2012) malte bilder fra Svalbard, fra 1982 til han ble svekket av et slag i 1998.
Portrett av Tveter: Rolf M. Aagaard.

I boken presenteres 41 av Kåre Tveters verk fra Svalbard. Flere av disse kommenteres av samtidskunstnere, samlere og forskere/folkeforskere.

–Kåre Tveter er kanskje både den første og den siste maleren som har skildret naturen med en så unik innlevelse i, og til dels abstrakt forståelse av, den nådeløse og øde naturen i Arktis, mener forfatter Anne Marit Muri.
–Jeg har de siste årene fått gleden av å se Kåre Tveters originalkunst på nært hold. Plutselig en dag begynte bildene å ‹snakke» til meg, sier forfatteren, som i disse dager lanserer kunstboken Det gåtefulle lyset, Svalbard, om kunsterens virke som maler i det arktiske landskapet på Svalbard.
–Det har vært skrevet flere bøker om Kåre Tveter, men hittil har ingen satt hans kunstnerskap inn i den tiden vi lever i nå, hvor pol-isene smelter og verdens klima raskt endres. Dette «bærekrafts-grepet» gjør etter min mening boken spennende og fornyer aktualiteten til denne fantastiske kunstneren, sier forfatteren selv om den ferske utgivelsen.

Et miljøperspektiv som ramme
I bokutgivelsen presenteres 41 av hans arbeider. Disse er lånt ut av samlere som Petar Tale, HKH Dronning Sonja, Nasjonalmuseet, Utenriksdepartementet, Torstein Hagen og Margret og Andreas Wessel. Men forfatteren ønsket å plassere Kåre Tveters arbeider i en større kontekst; i et miljøperspektiv med dagens klimautfordringer i Arktis.
–Ved å intervjue en rekke mennesker om deres forhold til Tveter, natur generelt og det arktiske lanskapet spesielt, kommer vi også nærmere fascinasjonen Tveter hadde for det arktiske landskapet. Han beskrev det selv slik, til Aftenposten i et intervju i 1991: «Utsikten fra flyplassen mot Isfjorden blir jeg aldri ferdig med. Den har jeg prøvet å fange inn under alle mulige belysninger, og det kommer jeg til å fortsette med. Vinteren er favoritten – det er for meg en eneste stor akvarell. Det er lyset og atmosfæren som fascinerer meg. Noen ganger er landskapet tørt og klangløst, andre ganger så musikalsk at man ikke tror sine egne opplevelser»
–Det er helt opplagt at dette landskapet beveget Tveter som kunstner og menneske. Fra hans første møte med Svalbard i 1982 og frem til hans helse ikke tillot flere reiser, ble det mange turer til isen og lyset i nord. Etter min mening er kunsten som ble skapt fra disse besøkene, det sterkeste i hans karriere, sier Anne Marit Muri.
–I boken møter vi en rekke samtidskunstnere som forteller om sitt forhold til natur og Kåre Tveter, og de snakker om hvordan kunsten kan fortelle noe om menneskers forhold til natur og den verden vi lever i. Vi møter noen av samlerne av Tveter-kunst, og de forteller om sine møter med mennesket Tveter, og hans kunst. Til slutt får vi også høre fra forskere og folkeforskere som har et sterkt engasjement i Arktis.

Hearts in the Ice, folkeforskerne i Arktis, kommenterer Ved Solefall i boken.

Høyt skattet kunstner
I bokens forord skriver kunsthistorikeren Karin Hellandsjø dette om Tveter:
«Kåre Tveters arbeider dreier seg med andre ord om impresjoner, der elementer som rom, lys, poesi og sanselighet gis form. Hans Svalbardbilder er likevel figurative i den forstand at de er umiskjennelig fra Svalbard, med motiver hentet fra hav, fjord og fjell. Få har som Tveter maktet å gripe essensen i dette storslagne landskapet, og det er ikke uten grunn at han er blitt stående som «Svalbard-maleren» fremfor noen».
–Gjennom ordene til samlere, samtidskunstnere og andre som deltar i boken, forstår man at Kåre Tveter, til tross for at han ville blitt 100 år i år, fremdeles griper mennesker med sin enkle strek og minimalistiske palett. Det er rørende å høre og lese, for alle som er glade i hans kunst, sier forfatter Anne Marit Muri. Selv har hun kommet nært kunstnerskapet, selv om hun aldri fikk møtt kunstneren selv, før han gikk bort i 2012.
–Han var alltid på jakt etter å skape det «evige bildet», og hadde i seg en konstant lengsel etter å kunne skildre en flik av noe guddommelig. Det handlet også om naturens musikalitet. Om fuktighet. Det sanselige. Om poesi og temperatur. Med sine bilder ville Tveter si det som ikke lar seg si og skildres. Han ville få betrakteren til å lytte til naturens hemmeligheter, gjennom sine bilder. Det siste året har jeg selv fått besøke Svalbard, og jeg føler meg enda nærmere «naturens musikalitet» nå, takket være det nære forholdet jeg har fått til Tveters kunst.

Det rosa «Tveter-lyset»
–Tveter lagde aldri skisser eller malte mens han stod ute og betraktet landskkapet. Han gjemte på sine synsinntrykk, for så å mane frem minnene i sitt verksted. Han så landskapet på Svalbard fra luften i fly og fra helikopter, eller til fots i terrenget. I fjor høst var jeg selv på Svalbard og kunne kjenne igjen den særpregede grafikken og typografien i landskapet som Tveter skildret i sine mange motiver fra Isfjorden og Hjorthamnfjellet, sier Muri. Kunstneren observerte lyset på Svalbard, særlig det rosa lyset som kommer frem på himmelen når sola er i ferd med å forsvinne på høsten, og rett før den kommer tilbake sent på vinteren. Mange beboere på Svalbard kaller dette lyset for «Tveter-lys».
Anne Marit Muri mener at Kåre Tveter ikke bare fanget inn lyset, men også stillheten og ensomheten, på lerretet.
–Det som ligger utenfor det sette motivet, en form for abstrakt eksistens – noe gåtefullt – eller en metafysisk dimensjon – som ligger bakenfor det vi ser og det vi sanser, er det som griper meg sterkest i Tveters bilder, forteller hun.
–Gjennom forenkling av naturen – når kunstneren frem til essensen. Bildene er på en måte selvportretter av kunstnerens sinn, som rommer en dobbelthet; han er hjemme på jorden samtidig som han er fremmed og undrende til vår eksistens. 

Det gåtefulle lyset gir deg også møter med samtidskunstnere, kunstsamlere og klimaforskere.

Kort biografi om Kåre Tveter:
Født 25. januar 1922 i Sør-Odal, døde 21. mars 2012, på Lillestrøm.
Før han bestemte seg for å bli kunstner på fulltid arbeidet Kåre først som regnskapsfører i Sør-Odal, så i Landkreditt Bank i Oslo. Tveter ble kunstutdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, som elev av Olav Mosebekk, og som elev ved Statens kunstakademi under Per Krohg og Alexander Schultz fra 1954 til 1957. Tveter debuterte i 1957, hadde sin første separatutstilling i 1959, og fikk sitt gjennombrudd i 1965. Han er representert i de fleste offentlige museer i Norge, og var lenge fast utstiller hos det anerkjente Galleri Haaken, i Oslo.
Tveter er innkjøpt med over 40 verker av Nasjonalmuseet. Han opplevde dessuten, som få andre kunstnere, at han i sin levetid fikk en separatutstilling av Nasjonalmuseet, som viet en hel utstilling til Tveter-akvareller, i 1999. Det var daværende direktør Tone Skedsmo som tok initiativ til denne utstillingen. Samme år, i 1999, ble Kåre Tveter utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden av Kong Harald i 1999.

Etter et slag i 1998 kunne ikke Tveter lenger male.

Forfatter Anne Marit Muri og samarbeidspartner og gallerist Annette Bjørum Lynne under boklanseringen i Galleri Polaris, Aker brygge, Oslo, 20. september 2022.

Om forfatteren, Anne Marit Muri:
Født i Drøbak (1962). Bor i Oslo.
Hun er utdannet cand.mag. i samfunnsvitenskap fra Universitetet i Bergen. I tillegg til kunsthistorie fra Universitetet i Oslo. Anne Marit Muri har vært redaktør i over 20 år for ulike tidsskrifter, blant annet for Magasinet KUNST. Muri var initiativtaker og forfatter for boken Kunstnerliv. Kåre Tveter, Det gåtefulle lyset, Svalbard, er hennes andre bok.

Om boken:
Kåre Tveter: Det gåtefulle lyset, Svalbard.
ISBN 978-82-93688-22-8
264 sider
Innbundet
Format: 280 x 250 mm
Pris: 549,00
Forfatter: Anne Marit Muri
Utenfor Allfarvei Forlag

Innhold:
Boken inneholder 41 av Kåre Tveters arbeider fra Svalbard.
Forord fra Karin Hellandsjø og HKH Dronning Sonja. 
Videre presenteres Tveter med en tekst av forfatter Anne Marit Muri. 

Boken har en spennende innretning: 
Med fokus på dagens miljøutfordringer, har forfatter intervjuet en rekke samtidskunstnere om deres forhold til kunst og natur, klimaurfordringer, Svalbard/Arktis - og Kåre Tveters kunst. 
Disse er: 
Ingeborg Stana
Ørnulf Opdahl
Martine Poppe
Erle Kyllingmark
Lars Morell
Janicke Schønning
Petter Buhagen
Håvard Homstvedt
Kunstnerne kommenterer også utvalgte Tveter-verker, og de presenteres også selv med et lite utvalg av egne arbeider.  

Videre intervjues samlere av Tveter-kunst: 
Petar Tale
Margret Lie Wessel & Andreas Bredal Wessel (Rotnes Bruk)
Torstein Hagen

Andre samlere har også lånt ut verk i deres eie, til presentasjon i boken, verk som de selv kommenterer: 
HKH Dronning Sonja, 
Nasjonalmuseet, 
Utenriksdepartementet. 

Og sist, men ikke minst intervjues også klimaforskere/folkeforskere: 
Janike Kampevold Larsen
Sunniva Sørby & Hilde Fålun Strøm

Boken kan bestilles i alle nettbokhandlere, og er tilgjengelig hos forlaget: www.nettbutikkutenforallfarvei.no.

Ungdommene først!

For 18 år siden flyttet Tone Nilsen-Bie fra Sunnfjord til Alta. Men språket tok hun med seg.
Sist helg presenterte hun sin andre bok på nynorsk. Også denne er til ungdommen.
– For meg er det spesielt viktig å gi ungdommene noen verktøy til livets vanskelige faser og stunder. Historiefortelling er perfekt som ramme for både refleksjon og underholdning.

Forfatteren har i mange år jobbet som teaterpedagog på videregående skole. Det er dermed ikke ukjent for henne at man med ungdom ikke når langt med en moraliserende pekefinger.
– Mens man er i kreative prosesser og har det gøy, så skjer det også noe i underbevisstheten hos den som deltar, sier Tone Nilsen-Bie.
– «På leit etter hjartet ditt» er en spennende historie, som også rommer noe veldig trist. Hovedpersonen blir veldig oppslukt, hun er forelsket i en drømmeperson. Men hvordan takler hun utfordringene hun står ovenfor? Det er viktig for meg å vise at sorg er en del av livet, for alle, man kommer ikke utenom. Og at det er veldig mange måter å takle det på, og at ingen måter er «unormale». Men for hovedpersonen i denne boka tar det litt av, og det skaper utfordringer, forteller Tone.
Forlaget kaller boka en page-turner, og peker på spenningen som driver leseren fremover. Hva kommer til skje? Hvordan vil dette gå?

Lansert på Hamsunsenteret
Denne helgen ble Tone Nilsen-Bies nye bok presentert under litteraturfestivalen Hamsundagene, på Hamsunsenteret i Nordland. Foran et stort publikum i Æventyrsalen ble hun presentert i samtale med Anne Oterholm, som til daglig underviser på Forfatterstudiet i Tromsø ved siden av eget forfatterskap. I samtalen snakket de om det å være forfatter generelt, og det å være forfatter i Nord-Norge, spesielt. Er det noen særskilte utfordringer, slik Tone ser det?

– Nei. De fleste som skriver, sitter jo alene med skrivearbeidet. Uansett hvor man bor. Og i dag finnes det jo både felleskap og kunnskap å finne på nettet. Men i forhold til å delta på litterære arrangementer, så kan det jo være litt lenger reisevei når man bor i for eksempel i Alta.

– Selv om jeg bor i nord, så er jo tematikken universell og høyst menneskelig. Boka kan leses av alle, uansett hvor de bor.

 Egne erfaringer flettes inn

Tone får ofte spørsmål om historiene hun skriver er selvopplevde. Hun sier at hun kan forstå at folk kan være nysgjerrige på hvordan det er å være forfatter. 

-Når man skriver dikter man opp en verden, og bruker selvfølgelig sitt eget følelsesregister og sine egne erfaringer. Men jeg skriver ikke selvbiografisk, så det er lett å svare nei på det. En forfatter er vel mer som en kunstner som lar seg inspirere av livet, både eget og andres erfaringer, for å prøve å dikte frem en god fortelling med dybde og mening.

På omslaget til Tones nye bok er det et stort blått hjerte. Men selv om tittelen «På leit etter hjartet ditt» kan gi inntrykk av at dette er en ungdomsroman «bare» om forelskelse og hjerte og smerte, så avslører hun at det er et hjerte i mer bokstavelig forstand.

– Tematikken i denne boka er todelt. Jo, det handler om det å være ung og ulykkelig forelsket. Men det handler også om organdonasjon, så hjertet på omslaget er et hjerte hovedpersonen Tiril faktisk leter etter. Så det er en kanskje en slags hybrid, det er en spenningsroman om Tiril som leter etter et hjerte. Og det er en bok om hvordan ungdommer også møter forskjellige former for sorg i livet, forteller Tone.

Bokfest i nord
Det har vært spennende bokdager på Hamsunsenteret. Sammen med mange andre forfattere har de siste dagene handlet om bøker og litteratur – og ikke bare hennes.

– Det er jo en helt spesiell følelse å holde i sin egen bok for første gang. Det er mange år med hardt arbeid, som ikke vises når boka er ferdig. Kanskje det til og med ser ut som om det er lett å være forfatter, når boka først er ute?

– Det var fint å være sammen med flere andre forfattere. Jeg var veldig spent, men responsen var god og forlaget hadde laget feiring med mat og drikke etterpå. Så det føltes veldig bra, og man er jo lettet når det hele er over og det har gått så fint. Og så er det ekstra stas å bli presentert her under Hamsundagene.

Boka til Tone vil snart være å finne i bokhandel, og senere i høst i bibliotek, og kan bestilles hos alle nettbokhandlere. Tone håper at boka finner veien til ungdommene i tiden fremover.

Om boka:

På leit etter hjartet ditt er en ungdomsroman om sorg, men også om valgene man man tar som ung. En ung jente forelsker seg, og hennes utkårede dør i en bilulykke før forholdet starter ordentlig. I sorgen og fortvilelsen over kjærligheten hun aldri rakk å oppleve, ender hun opp med en intens jakt på mottakeren av kjærestens donorhjerte. Dette kan også ses på som en fortelling om «uautorisert sorg», som oppstår når omgivelsene ikke anerkjenner sorgen man står i.

Bøker signeres under Hamsundagene.

«En fin og uvanlig fortelling som vil engasjere ungdom. Det er en slags aktualitet i at unge gutter kjører seg i hjel, så her er det nok en del som kan kjenne seg igjen. Artig at tittelen også refererer til hjertet i ren faktisk forstand, ikke bare, slik det vanligvis gjør, i overført betydning.»

--Jan Tore Noreng, mars 2022

Om forfatteren:

er frå Florø, men har budd i Alta i Finnmark sidan 2004. Ho er opphaveleg lektor i teater, og har alltid utvikla tekstar for scena. Dei siste åra har ho fokusert meir på den skjønnlitterære sjangeren som uttrykksform og debuterte i 2021 med Sumarvariasjonar, ei novellesamling for ungdom. Med denne boka vant ho litteraturkonkurransen Årets Ulest-2021.

Pappa har fest

Krasj mellom nord og sør

Denne helga presenterte Ingebjørg Liland sin første bok, «Pappa har fest». I boka skriver hun om kulturkrasjen som kan oppstå når man både er søring og nordlending.

Bokpresentasjonen fant sted på Hamsunsenteret i Nordland, langt fra Kjøllefjord i Finnmark, der hun bor til daglig. Det har vært fest og bokbad, der Ingebjørg stod på scenen sammen med to andre skjønnlitterære debutanter. Nå er hun lettet over at det gikk bra, og over at responsen foreløbig er veldig god.
– Det er en veldig godt og veldig rart, å kunne kalle seg forfatter nå.
– «Pappa har fest» er en fest å lese, skrev novellisten Laila Stien, da hun skrev en uttalelse om boka til forlaget. Men handler boka bare om fest?

– Boka handler om relasjoner, tildels trøblete relasjoner, mellom foreldre, barn, søsken og samboere. Men det er også et nord-sør perspektiv, det er et kulturkrasj mellom nordnorsk og østlandsk lynne. Hovedpersonen har en far fra Finnmark og en mor fra Oslo, og hun har tilhørighet både i nord og sør. I løpet novellesamlingen møter vi hovedpersonen fra hun er 13 til hun er i midten av femtiårene, forteller hun. Mange spør om hun skriver selvbiografisk, men til det sier hun at boka er ren diktning. Selv om mange situasjoner i boka er inspirert av hendelser i eget liv.

Inspirert av pappa
– Noen av novellene er skrevet til novellekonkurranser. En novelle er direkte inspirert av hendelser, for eksempel en gang da naboen satte i gang gressklipperen tidlig på morran og jeg ble så forbanna at jeg begynte å skrive en skikkelig sint tekst, andre noveller er skrevet for å utforske et spesielt tema. Faren min er også en inspirasjonskilde, og jeg har fått tillatelse til å karikere han. Og så får vi se om jeg får tilgivelse også, når han har lest boka.

– Dette er din første bok, hvordan føles det?
– Det føles veldig bra å endelig være i mål. Jeg har skrevet i mange år, både på denne og på andre prosjekter som ikke har blitt noe av. Så det er deilig å endelig kunne si at nå er jeg forfatter, på ekte.

Publikum i salen humret og lo når Ingebjørg leste fra boken. Humoren er tydelig, og har vært viktig for forfatteren
– Jeg hadde ikke bestemt meg på forhånd for å skrive noe morsomt, men det pipler frem, av seg selv. Noen ganger har humoren kanskje tatt litt overhånd, men heldigvis har jeg hatt en god redaktør som også har bedt meg stryke scener som har blitt litt too much, forteller Ingebjørg.
– Det er i utgangspunktet mange tragiske ting som skjer i boka, men når man også kan le litt så er det lettere å ta inn alvoret også. Det er vel det vi kaller nordnorsk galgenhumor.

Til daglig jobber Ingebjørg som regnskapsfører. Med full jobb blir skrivingen gjerne satt til helger og ferier.
– Før drømte jeg om å være forfatter på heltid. Men pandemien har jo gjort arbeidssituasjonen anderledes enn den var før. Man kan jobbe fra hvor som helst, egentlig, og det gir mer frihet og det blir lettere å kombinere jobben og skrivingen. Det er også fint å være en del av en hverdag med andre mennesker. Jeg tror det hadde blitt ensomt å være forfatter på heltid og bare sitte alene hjemme foran datamaskinen.

Gåsehud og hjerteklapp
Pappa har fest er nå utgitt, men har forfatteren allerede begynt på nye bøker?
– Jeg har begynt å skrive på nye prosjekter, og den neste blir noe helt annet. Det å ha fått ut denne boka har jo gitt meg tro på at det går an å være forfatter.

Ingebjørg sier at en viktig grunn til at hun skriver, er årene på Forfatterstudiet i Tromsø.
– Uten den erfaringen tror jeg ikke at jeg hadde vært forfatter i dag.
Nå er boka sluppet. Hvilke forventninger har du til det?
– Jeg håper at noen kommer til å anmelde den og at den blir lest, og jeg håper selvfølgelig at den blir godt mottatt.

I forlagets omtale av boka sier Laila Stien om «Pappa har fest»:
– Her er både sårhet og humor – av til helt inn i det burleske, og det er ikke hverdagskost i norsk samtidslitteratur. Herlig befriende, friskt og nytt. Ti fortellinger fra en og samme familie, med stort spenn i tid. Det er spennende å følge Ellen og Co. Man blir nærmest hekta: hur skal det gå, hur skal det gå. «Pappa har fest» er en ren fest å lese.

Da Ingebjørg fikk høre at forlaget hadde fått denne uttalelsen fra selveste novelledronningen i Norge, kunne hun nesten ikke tro det.
– Det var veldig stas. Jeg fikk både gåsehud og hjerteklapp, sier Ingebjørg Liland.

Om «Pappa har fest»:
Pappa har fest er noe så sjeldent som en novellesamling med pageturnereffekt og høy humrefaktor. Med et lett satirisk tilsnitt tematiserer samlinga familierelasjoner og samliv. Den kan også leses som en roman da samtlige noveller i samlinga følger den samme familien.
Med et sikkert og direkte språk, leverer Ingebjørg Liland en liten perle full av smertepunker, som også skildrer irritasjoner og misnøyen som så ofte kan oppstå i moderne familiekonstellasjoner. Dette gjøres med stort overskudd.

Lesere som liker Nina Lykkes og Agnes Ravatns bøker, vil fryde seg over denne.

Om forfatteren, Ingebjørg Liland:
Ingebjørg Liland jobber med tekst og performance i flere sjangre; prosa, dramatikk, revy, standup og slampoesi. Hun vant i 2009 pris for beste kortfilmmanus under TIFF i Nordnorsk filmsenters manuskonkurranse, og har vært publisert med noveller i Cappelen Damms debutantantologi, Signaler 2012 og i Nordnorsk Magasin. Hun ble i 2015 norgesmester i poesislam. Ingebjørg bor i Kjøllefjord i Finnmark.

Utstillingen Kom, ikke flytt / Kom ikke, flytt

Stien langs sjøen i Harstad. Start/ slutt på utstillingen er på Trondenes historiske senter og Cafe de 4 Roser.

Offisiell åpning med vandring sammen med forfatter Aaslaug Vaa og forlagssjef/produsent Veronica Melå: Se lenke til åpningsarrangement søndag 19.9.21 klokken 12:00 Restaurant De 4 Roser.

MØT FORFATTTTERNE BRITT MARIE BYE OG AASLAUG VAA
under bokbad lørdag 18.9.21 klokken 18:00, Harstad kulturhus. De vil fortelle om bildene og historiene fra bøkene «Forlatte hus» og «I menns minne».
Billetter til Nordnorsk litteraturfest.

19. september åpner vi en utendørs utstilling med bilder fra to av høstens bøker:

I menns minne av Aaslaug Vaa og fotograf Virginie Surdej,
&
Forlatte hus av forfatter og fotograf Britt Marie Bye.

Stien langs sjøen

Stien langs sjøen - google map

Bildene ledsages av QR-koder slik at de som vandrer langs Stien ved sjøen (i Harstad) for å se utstillingen, kan finne informasjon her. Vi synes det er svært spennende at to så forskjellige fotografiske uttrykk, lett kan settes inn i en politisk og aktuell kontekst - i en samtale om fraflytting og distriktspolitikk.

Men først og fremst skal vi nå bringe vakre bilder av hus og mennesker ut til der folk er.

Mer informasjonen legges ut når utstillingen åpner søndag 19/9.

MOILLKOS TIL FOLKET

1/9 kommer Camilla Johansens andre bok, Moillkos i mørketida.

Overveldende suksess for forlatte hus

«Forlatte hus. Og noen av menneskene som bodde i dem» lanseres 1/9. Boka kan blant annet bestilles her: https://www.norli.no/forlatte-hus og hos forlaget, https://www.utenforallfarvei.no

Snart lanseres boka Forlatte hus (1/9), etter et forrykende forhåndssalg gjennom sommeren. Forfatter og fotograf Britt Marie Bye opplever nå at hennes store lidenskap for ødehus deles av veldig mange, og hun er svært rørt over interessen fra bokkjøperne.

Tekst: Utenfor Allfarvei Forlag
Foto: Britt Marie Bye / Forfatterportretter: Liv Johanne Hellin

– Det føles uvirkelig og overveldende. Jeg har alltid vært en som leser mye, et leseesel som jeg liker å kalle det, og det at jeg nå selv har lagd en «bestselger» er sånt man blir svimmel av å tenke for mye på. At så mange er interessert i å lese en slik bok er rett og slett litt rørende, sier forfatteren.

Britt Marie Bye er bokdebutant denne høsten, med Forlatte hus (www.utenforallfarvei.no).

 Syv år på veien med kamera 
Ideen om boken startet for syv år siden. Britt lagde noen små fotobøker med husbilder, bestilt hos fotobutikker på nett, som en gave til nærmeste familie og venner. De ble mottatt med en entusiasme som vekket tanken om å lage en bok på ordentlig.
– Det jo langt fra idé til ferdig bok - i dette tilfellet tok det altså syv år. Nå skal det jo sies at det er fotografiene som har tatt lengst tid å samle. Hvert eneste hus i denne boken representerer mye tid på grusveier, saumfaring av kart, finlesing av bygdebøker og samtaler med lokalbefolkning for å få tips om hus jeg kan oppsøke. 

– Hva var motivasjonen?
– For ti år siden stod jeg midt i skogen i en liten bygd i Østfold og tittet inn gjennom et knust kjøkkenvindu. På den grønne veggen hang det en jakke og en lue. På komfyren stod det en mosegrodd kjele og på kjøkkenbordet en knust kopp. Jeg hadde på den tiden akkurat blitt diagnostisert med en autoimmun sykdom og brukte naturen som et fristed mens jeg ventet på videre utredning. Å bli rammet av sykdom på den måten, midt i de travleste etableringsårene, gjør at man føler at resten av samfunnet bare raser forbi i full fart, mens man selv står helt stille. Da jeg fant dette huset, som tiden også bare hadde løpt ifra, følte jeg en slags tilhørighet, forteller Britt ettertenksomt.
Etterhvert la hun merke til flere av disse husene, og nysgjerrigheten ble en sterk drivkraft.

– Når man får lov til å komme inn i et forlatt hus blir man nesten litt overveldet over all gammel historie som slår mot en. Måten dørhåndtak og terskler er slitt, de håndlagde gardinene som nå henger i laser, barnesenga på loftet. Alt har en historie å fortelle, og jeg ønsket å finne disse historiene. På mange måter kan man vel kanskje si at disse husene blir som forlatte museer, spredt over hele landet. Der et hus blir et trygt og varmt hjem for en familie, blir også den samme familien en ivaretaker av huset. Hvis et vindu ryker blir ruten erstattet. Lekker taket, blir det reparert. Trær fjernes for å unngå at de faller over huset og utvendige vegger males regelmessig. Når menneskene forlater huset forsvinner også omsorgen for huset og vi blir vitne til nettopp hvor gjensidig avhengig mennesker og hus er av hverandre. 

Etterhvert som Britt har gått mer inn i dybden på hvert enkelt hus har hun også fått et nytt perspektiv på verdien i bevaring. Husene i Britts bok står i grell kontrast til tallene som forteller oss at Norge er i verdenstoppen hva gjelder oppussing. Ingen bruker mer penger enn nordmenn (stipulert 80 mrd. per år jmf. Regjeringen) på oppussing. 76,4 prosent av Norges befolkning eier egen bolig. Likevel: Det finnes lite kunnskap om antallet tomme hus i Norge, og om årsakene til dette. I en undersøkelse fra Byggforsk og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) i 2004 ble det slått fast at 100.000 hus står tomme, og at en stor del av disse ligger i utkantstrøk.

– Vi blir et fattigere samfunn når historiene våre forsvinner og jeg blir egentlig bare mer og mer opptatt av at vi må ta vare på mange av disse husene som står forlatt. Ikke alle, og ikke for enhver pris, men det tempoet vi har på fraflytting og det fokuset vi har på å bygge nytt - det er både historieløst og lite bærekraftig. Jeg syns også det er viktig å sette et fokus på alle disse husene som står forlatt rundt i landet vårt. Det stiller jo en del spørsmål det også. Har urbaniseringspolitikken gått for langt? Må vi alltid bygge nytt? Har vi for strenge lover og for mye byråkrati som vanskeliggjør videresalg av disse husene?

Nesten 10 år med kamera på landeveien. Endelig blir det bok.

“Jeg hadde parkert bilen i veikanten og ruslet bort til huset. Jeg fotograferte fra flere vinkler og da jeg kom tilbake på veien stod det en sint dame der. Hun lurte på hva i all verden jeg holdt på med. Slike spørsmål får jeg ofte, så jeg forklarte som vanlig at jeg fotograferer forlatte hus og lurte på om hun visste noe om de som eide huset. Da ble hun enda sintere. Sånt tull, det var da vel ingen som interesserte seg for fotografier av forlatte hus!”

— Britt Marie Bye

Stor interesse fra både unge og eldre
Gjennom årene med fotografering og jakt på gamle hus, har Britt Marie Bye også bygget opp en stor følgerskare i sosiale medier. Her ser hun et stort antall mennesker i alle aldre, som bryr seg om forlatte hus. Men hvem er de egentlig?
– Det er en liten andel som syns husene er stygge og bør rives. Så har du det store flertallet som dikter i vei på historiene om huset, som ser og ser og ser på detaljene i gamle møbler, utskjæringer og slitte gulv, og som bare ikke kan fatte at noen har reist fra akkurat det huset. Forlatte hus rører noe i oss. Det er et vemod og en nostalgi. Samtidig kan det være noe i dem som trigger et kjært minne om en bestemor og rosene hennes eller farfar i stolen foran ovnen. Fisketurene, sommerminnene og det sakte livet som ble levd. Jeg tror vi alltid vil drømme oss tilbake til gamle dager og disse husene lar oss gjøre nettopp det. 

View fullsize

– Jeg tenkte jo i utgangspunktet at dette var noe kun for spesielt interesserte. Typisk de som også er medlem i Fortidsminneforeningen og sånn. Så har jeg jo etterhvert innsett at der tok jeg feil, forlatte hus er definitivt noe som fascinerer bredt! En gutt tidlig i tenårene sender meg bilder av hus han finner et sted i Telemark og en av mine ivrigste følgere på Instagram er en mann godt oppi åttiårene. Han kommenterer på hvert eneste bilde.

“På mange måter kan man vel kanskje si at disse husene blir som forlatte museer, spredt over hele landet. ”

— Britt Marie Bye

Britt forteller om hus hun besøker så ofte at hun har tapt sitt hjerte fullstendig til dem.
– Hvis jeg kommer tilbake på våren etter en lang snørik vinter og ser at pipa har rast så blir jeg oppriktig lei meg. Det er ingen tvil om hva jeg hadde brukt pengene mine på dersom jeg var styrtrik. Da hadde det gått en farsott av «ekstrem oppussing - forfallsversjonen» landet over. Eller kanskje mitt neste prosjekt bør være å lage en slags husversjon av Tinder. «Forlatt hus søker nye eiere:  Jeg har en solid grunnmur av fineste granitt og ryggen er sterkere enn hos et fislete nybygg. Taket har blitt litt tynt etter at jeg passerte 100 og noe inkontinens må påregnes. Søker ung håndverker med pågangsmot, så kan det bli oss to de neste 100 årene?»

– Hvilket hus har du selv «giftet deg med» da?
– Vi har akkurat kjøpt et nydelig lite hus fra 1912. Det har lenge vært en drøm selv å kunne bo i noe som er over 100 år gammelt. Nå jobber vi med å renovere med respekt for husets historie, men med alle moderne fasiliteter. Jeg får ofte spørsmål om jeg kunne tenke meg å bo i et fraflyttet hus. Jeg regner med at de som spør mener et renovert, fraflyttet hus, for de fleste hus jeg fotograferer er trekkfulle, fulle av mus og mugg med rasfarlige tak hvor det regner inn i stua. Akkurat nå er jeg veldig fornøyd med det lille som behøves av oppussing i mitt nye hjem, så får drømmen om en dag å kunne redde et forlatt hus leve videre. 

View fullsize

Dette huset er nå revet.

Mange favoritter - vanskelig å velge
– Har du selv noen favoritter av husene i boka?
– Nei, jeg klarer ikke å si at jeg har ett favoritthus. Jeg har mange! Det lille røde huset som stod langs gamle E18, som Marianne Heske plasserte foran Stortinget, for eksempel. Det er et av husene jeg har besøkt oftest - hver gang jeg kjørte forbi på vei til mine foreldre i Østfold. Huset til Gustav og Elida var et av de første forlatte husene jeg fant i nord, da jeg flyttet dit i 2018, og er et sted jeg stadig reiser tilbake til. Så må jeg jo nevne det gule huset ved havet. Det fant jeg tilfeldig i Lofoten i 2018. Huset hadde da akkurat blitt kjøpt opp av Svanhild, som har renovert det tilbake i gammel stil og som takket være felles interesse for gamle hus, har blitt en av mine gode venner. Sist og absolutt ikke minst må jeg jo nevne Petrahuset! Det storslagne kråkeslottet av et herskapshus bygd av Sedrup og forlatt av Petra i 1994. Huset står fullt møblert og er som et levende minne over en svunnen tid, med sine 28 rom og en egen tjenestefløy. 

«Petrahuset» er omtalt i boka med historier og mange bilder. Britt har også fotografert dette huset innvendig.

Britt forteller at hun har forsøkt å holde en stram regi, hvor hun lar hvert hus presenteres gjennom øyeblikksbilder fra husets historie. Og at mange av husene hun har fotografert derfor ikke er med i boka.
– Jeg har funnet familiemedlemmer, naboer, venner og bekjente som kunne fortelle mange forskjellige historier om de som hadde bodd i huset. Det har vært viktig for meg å unngå å bli en bygdebokstemme, for det er ikke det boken min skal være. Derfor er det mange historier og fortellinger jeg ikke har inkludert i denne boken. 

Husenes interiør er som tidskapsler.

Uvurderlig hjelp fra nord til sør
– Denne boken hadde ikke blitt det den er uten historiene om menneskene som en gang bodde i disse husene, sier Britt takknemlig om de mange hjelperne underveis.
– De historiene har blitt fortalt til meg av barn, barnebarn og andre slektninger. Av gamle venner, naboer og kollegaer. Det har blitt timesvis med telefonsamtaler, tekstmeldinger og mailutvekslinger. I en verden hvor de fleste har opplevd sosial distanse og ensomhet, har jeg vært så privilegert at jeg har fått snakke med, og bli kjent med, all verdens forskjellige mennesker i alle aldre, fra hele landet.
– Ved et av husene fra boken var jeg så heldig å møte på en slektning i nabohytta. I sedvanlig nordnorsk stil ble jeg øyeblikkelig invitert inn på kaffe. Vi pratet om huset, så litt i en bygdebok og han kom etterhvert inn på sin datter som bodde i Oslo. Etter litt frem og tilbake skjønte jeg at hans datter hadde vært min nabo da jeg også bodde i byen. En morsom tilfeldighet der jeg satt i en hytte ved et forlatt hus på en øy, i Nordland.
– Mannen jeg møtte denne dagen henviste meg forøvrig til sin 87 år gamle slektning som hadde vokst opp i det forlatte huset. Jeg ringte henne og vi hadde en lang samtale om huset, husets historie og hennes oppvekst. Så sier hun at hun måtte bo borte for å gå på skole, og nevner at det huset også er fraflytta nå. Rett på andre siden av sundet. Et hus jeg selvfølgelig allerede hadde fotografert. Dermed ble damen med den fantastiske hukommelsen bidragsyter på to av husene i boken. 
Britt forteller også at hun har snakket med mange som ikke vet så mye om sin egen families historie. Og at hun i noen tilfeller har kunnet ringe tilbake etter sine digitale søk eller samtaler med naboer og liknende, for å fortelle dem noe de aldri hadde visst om sin egen oldemor, onkel eller grandtante.
– Arbeidet med denne boka har i så måte vært givende på flere plan - ikke bare det kulturhistoriske. 

Britt har en alltid tilstedeværende kollega i Catti Smith.

– Det er virkelig et møysommelig detektivarbeid. Hvis jeg kan få tak i naboer så prøver jeg på det, slik finner jeg gjerne eieren. Dessverre er det sjelden jeg ser folk i nærheten av disse husene, så da må jeg ty til digitale kilder for å finne eier av huset. Finner jeg det tar jeg en telefon og får da gjerne historier fra eieren selv, eller nære slektninger. Overraskende mange ganger har jeg opplevd at eieren som står oppført på huset er født på 1800-tallet - det vil si død for lenge siden. Da begynner det virkelige detektivarbeidet med søk i digitale arkiver, etterlysninger på lokale Facebooksider og utallige telefoner på jakt etter noen som kan fortelle.

Har du en favoritthistorie fra boka?
– Jeg har så sterke følelser for hver historie i boken, nettopp fordi jeg har snakket i timesvis med de som har delt disse historiene. Jeg føler at jeg kjenner personene jeg har skrevet om og klarer ikke velge ut favoritter blant disse. Jeg syns det er spennende at det er en mordhistorie knyttet til to av de forlatte husene jeg har fotografert. Det er kanskje den mest sensasjonelle historien i boken og var en stor overraskelse for meg da jeg nøstet opp i det hele. I tillegg blir jeg jo alltid berørt av sterke krigshistorier fra Nord-Norge. Samtalene jeg hadde med Erling kommer jeg til å bære med meg lenge. Sterke menneskeskjebner, de harde levekårene og det å ha sykdom og død så tett på er selvfølgelig ting som alltid vil treffe oss som lesere. Samtidig er det mange historier med humor og hverdagsglede - det var jo ikke bare død og fordervelse før i tiden heller, sier Britt med et smil.  
– Men jeg må også nevne et av husene hvor jeg snakket med samme slektning hver gang, men ble aldri klok på hvem og hvor mange som hadde bodd i huset. Det vet jeg ærlig talt ikke om hun visste helt heller. Jeg skrev om historien etter hver samtale vi hadde og ble til slutt så forvirret at jeg vurderte å kutte hele historien fra boken. Heldigvis fikk jeg til slutt formulert det slik at ingen ble glemt, så vil jeg nok aldri få et godt svar på hvem som faktisk bodde i huset - sånn egentlig. 

Ser du noen endringer på gang ift by/land-utvikling, etter mange år med sentralisering?
– Jeg tror den pandemien vi nå lever med har hatt mye større påvirkning på hvor folk ønsker å bo enn årevis med politiske bestemmelser kunne hatt. Jeg har selv vært på husjakt på Østlandet nylig og sett hvor mye prisene har økt i det sentrale østlandsområdet. Dette vil jo sannsynligvis ikke påvirke fraflyttingen fra nord og mer grisgrente strøk i sør. Det trenger man vel muligens en doktorgrad for å ha fornuftige meninger om.

View fullsize

Dette huset har blitt pusset standsmessig opp de siste årene.

I følge SSB er det store deomografiske forskjeller i hvem som eier egen bolig. 93 prosent av par med barn eier egen bolig, mens det blant eneforsørgere er en betydelig lavere andel som eier egen bolig. Av Norges 2,5 millioner husholdninger er det altså en en økende andel som leier, og som man dermed kan anta at man ikke har et personlig forhold til. Ifølge tall fra SSB eide 39 pst. av husholdningene med lavinntekt boligen sin i 2003. Frem til 2019 falt denne andelen til 29 pst. Det er mye oppmerksomhet på unges muligheter til å kjøpe sin første bolig. Norge har den høyeste andelen boligeiere i Europa. Tall fra NEF, Samfunnsøkonomisk analyse og Ambita viser at alderen på den gjennomsnittlige førstegangskjøperen er ca 28 år, og det har den vært de siste 10 årene. Eierandelen blant unge har imidlertid gått ned siden finanskrisen.

– Tror du politiske føringer endre premissene for bostedsutvikling?
– Det kan de selvfølgelig. Hvis man feks flytter statlige arbeidsplasser ut av det sentrale østlandet må jo folk flytte etter. Om det er en ønskelig praksis er en annen diskusjon.

Britts utallige møter med mennesker som bryr seg om forlatte hus, har også ført til interesse for samarbeid fra andre som også jobber med «ødehusenes vel», som Fortidsminneforeningen. Hun har også formidlet kontakt mellom ildsjeler som kan tenke seg å sette i stand slitne, tomme hus, og eiere som ikke helt klarer med husene selv.
– Det er ingenting som gjør meg mer glad enn når et vakkert, gammelt hus får nye eiere som ønsker å ta i et tak for å redde huset. Jeg håper at fokuset som rettes mot forlatte hus gjennom denne boka, kan føre til at enda flere tenker utradisjonelt ved å velge å ta vare på noe gammelt fremfor å bygge noe nytt.

– Er de fleste forlatte husene utenfor allfarvei?
– Nei, det er nok en god blanding. Da jeg bodde i nord fant jeg flere forlatte hus inne i byområdene og i hele landet finner man alltids noen langs hovedveiene. Andre hus ligger langt fra nærmeste vei, eller i enden av humpete grusveier og noen finner man kilometervis inni krattskogen. Det er egentlig ingen fasit på hvor man finner et forlatt hus, man må bare lete. Selv på beste vestkant i Oslo har jeg funnet forlatte millionvillaer.

“Det er egentlig ingen fasit på hvor man finner et forlatt hus, man må bare lete. Selv på beste vestkant i Oslo har jeg funnet forlatte millionvillaer.”

— Britt Marie Bye

– Kommer du til å fortsette å fotografere forlatte hus, eller har du satt et punktum?
– I det jeg leverte boken til trykk, etter å ha lest igjennom for ørtende gang, kom jeg vel med en uttalelse til mine nærmeste om aldri igjen!! Så gikk det noen dager og jeg kjørte gjennom Østfold på vei til vårt nye hus - og der gjennom noen busker kunne jeg ikke skimte en sliten pipe og et hullete tak? Joda! Det ble bråstopp og en kjapp fotografering i pøsregnet. Så, svaret er ja. Jeg kommer til å fortsette jakten på forlatte hus.

——————-

«Forlatte hus.
Og noen av menneskene som bodde i dem»

ISBN 978-82-93688-13-6
Utenfor Allfarvei Forlag
www.utenforallfarvei.no
248 sider
Format 263 mm x 221 mm (liggende)
188 fotografier
63 hus
Firefargers trykk
Innbundet
Ord.pris 399,00

Gjennom 10 år har fotograf Britt Marie Bye reist landet på langs og på tvers for å lete opp forlatte hus og deres historier. I Norge i dag er det minst 100.000 hus (Nova, Byggforsk, 2004) som står tomme, de fleste av disse i distriktene. Samtidig øker boligpresset i byene. I denne bokutgivelsen forteller Britt historien om noen av menneskene som en gang bodde i de i dag forlatte hjemmene, og gjennom fortellinger og portretter av hus ser man det gjensidige avhengighetsforholdet mellom menneske og hus. Husene som står tomme er som tidskapsler, de er levende museer over levd liv, byggeskikk, bosettingsmønster, interiørtrender og livsvilkår. Det er en vakker, og sentimental, reise gjennom Norge - med hus fra 1700-tallet og frem til 1980. 

Forfatter og fotograf, Britt Marie Bye.

LAVAHUSET - ressursside om barnevernets undersøkelser og hjemmebesøk (fra forfatter Agnete Bersvendsen)

Spørsmål vedr. forlagets nettside (evnt. feil eller tekniske problemer) kan rettes til forlaget@utenforallfarvei.no. Forlaget har ingen rolle eller ansvar som ekspertise på barnevernfeltet og vil derfor ikke besvare spørsmål som bør og skal rettes til de riktige faglige instanser i helsevern eller barnevern.
Denne siden er kun ment som en vennlig guide til tilgjengelig ekstern informasjon, samt forfatterens egne tips og råd. Forfatteren har mange års arbeidserfaring innen feltet.

Lavahuset av Agnete Bersvendsen, illustrert av Kine Yvonne Kjær. En roman for barn i aldersspennet 6-12.

Hva og hvem er barnevernet?

I barnevernet jobber mange voksne. Deres jobb er å passe på at alle barn i Norge har det trygt og godt hjemme, og at barn får hjelp hvis de trenger det og når de trenger det. 
Hvis noen er redde for at barn ikke har det bra hjemme, må de si ifra til barnevernet. Når de sier ifra, kalles det for bekymringsmelding.
Noen kan være redde for at barn ikke får den hjelpen de trenger. Andre kan være redde for at barn opplever mye krangling slik som hjemme hos Atina. 
Alle kan si ifra til barnevernet. Noen ganger er det noen i familien som sier ifra. Andre ganger er det skole eller kanskje lege.

Barnevernet starter noe som heter undersøkelse når de tror de kan hjelpe en familie. Da bruker barnevernet noen uker eller måneder på å bli bedre kjent med familien. De snakker med både barn og foreldre. 

Det er viktig at barnevernet får vite både barnas og foreldrenes mening om hvordan de har det. 

Første gangen barn og barnevernet møtes, er mange ganger hjemme sammen med foreldrene. Det kalles hjemmebesøk. Da ønsker barnevernet å møte barn og familien sammen. 
Besøket bruker å vare omtrent en time, men kan variere. 

Hva er en barnesamtale? Hvordan skjer det?

En barnesamtale er når noen i barnevernet og et barn snakker sammen. 
Barnevernet ønsker mange ganger å snakke med barn uten at foreldre er med. Det er fordi det er vanlig at barn ikke ønsker å si noe som kan gjøre foreldrene deres triste eller sinte. Selv om det gjør at barna selv er triste eller sinte. 

Barnevernet synes det er viktig at barn føler seg trygge når man skal snakke sammen. Barn kan derfor ha med seg en annen voksen. Det kalles for tillitsperson. Det er en person som barnet stoler på. Det er mange ganger en lærer. Det kan også være noen andre i familien. Atina valgte bestefar som tillitsperson. Det kunne også ha vært lærer, Julia, som trøstet Atina på skolen.

Barnesamtalen er ofte på en plass som barn kjenner godt. Mange ganger på skolen. Det er fordi at noen kan synes at det er vanskelig å fortelle ting som ikke er så bra hjemme når man er hjemme. 

Mange barn lurer på hva man snakker med barnevernet om. Barnevernet ønsker å bli enda bedre kjent. Da spør de om hva som er bra hjemme. Også spør de om hva som ikke er bra hjemme. Barnevernet vil gjerne høre begge deler.

Det er vanskelig for barnevernet å si hvor lang tid en barnesamtale tar. Den varer ofte mellom 20 minutter og en time. Det kommer an på hvor mye barn har lyst til å snakke. Det er alltid lov til å ta pauser underveis.

Hvem snakker barnevernet med?

Barnevernet snakker først og fremst med barn og foreldre. Noen ganger spør barnevernet foreldre om å kunne snakke med andre om hvordan familien har det. Det er bare når barnevernet må. 

Det kalles innhenting av opplysninger. 

Andre som kjenner familien kan kanskje fortelle noe som er viktig for at barnevernet kan hjelpe. 

Barnevernet snakker som oftest med offentlige instanser. Det er personer som jobber i barnehagen, på skolen, helsestasjonen, legekontoret eller andre steder som familien er i kontakt med. 

Barnevernet sender brev til de som foreldrene synes er greit at barnevernet snakker med. 

Det er foreldrene som bestemmer om barnevernet kan kontakte andre. Noen ganger er også barn med og bestemmer. 

Det er viktig at både barn og foreldre vet at barnevernet har taushetsplikt. Det betyr at de ikke kan snakke med andre om det familien forteller. De som får brevet har heller ikke lov til å fortelle det til noen. 

Foreldre og barn kan også si at de ikke vil at barnevernet skal kontakte andre. Det er kun når det kan være farlig for barn hjemme at barnevernet kontakter andre selv om foreldre og barn sier nei. Det betyr at barnevernet vil være helt sikker på hvordan barn har det. 

Barnevernet snakker med foreldrene om svaret på brevet. Noen ganger snakker de også med barn om brevet. 

Hva skjer når barnevernet er ferdige med å bli kjent?

Hvis barnevernet tenker at en familie bør få hjelp, spør dem hva foreldre tenker om det. Barnevernet vil høre hva familien synes kan være til hjelp. De kan foreslå hjelp ut fra det. 

Hjelpen barnevernet gir kalles for hjelpetiltak. 

Noen ganger sier foreldre at de ikke trenger hjelp. Da må barnevernet henlegge undersøkelsen. Det betyr at man ikke har mer kontakt. 

Mange ganger ønsker foreldre hjelp. Da gjør barnevernet det de kan for å hjelpe til, og familier fortsetter å ha kontakt med barnevernet. Slik som familien til Atina. 

Mange barn lurer på hva barnevernet kan hjelpe med. Det er mye forskjellig. 

Noen ganger trenger foreldre hjelp til å se hva barna deres trenger og kan få veiledning. Andre ganger kan barnevernet hjelpe foreldre med å betale skolefritidsordning. 

Barnevernet kan hjelpe med mye annet også.

Hvis du trenger noen å snakke med, kan du ringe hjelpetelefonen for barn, tlf.nr. 116 123.

Agnete Bersvendsen,
1/9/2021

Moillkos i mørketida - forhåndssalg av begrenset antall signerte

Moillkos i mørketida

Kan forhåndsbestilles nå. Begrenset antall signerte bøker før lansering i august.

Endelig ny bok fra Bakerinnen Camilla Johansen! 

Det har gått snart seks år siden «Djævelsk godt» kom ut, og for en suksess det ble. Den tidligere blomsterdekoratøren og hobbybakeren gjorde seg kjent for et nasjonalt publikum da hun deltok – og ble nummer to- i Hele Norge Baker. Samme år etablerte hun håntverksbakeriet Bakerinnen i Harstad, et sted for de gode og ekte smakene. Bakeriet har nå blitt til to utsalgssteder, og Camilla har etablert seg som byens beste bakeri – elsket av mange. 

Nå er det på tide med ny bok, og denne gangen er det fokus på høst- og vintersesongen. 

-Hvis det er flere som er som meg på sensommeren og høsten, altså både mindfull og manisk, så er denne midt i blinken, sier Camilla og ler høyt. I boka byr hun raust på seg selv gjennom gode historier fra eget liv, slik hun også gjorde i «Djævelsk godt». 

Sanking er nemlig sentralt i boka. Og her forteller hun også om sitt eget konkurranseinstinkt og noe maniske forhold til bær- og soppsanking. Samtidig er det ingenting som gir Camilla mer ro i sjela enn å være i skogen med en kurv under armen. 

 «Moillkos i mørketida» handler om hvordan få inn mer hverdagsluksus og kos i hverdagen, helt inn i juletida. Det samme er kortreist mat og gode tradisjoner. 

-Det er en miks av brød, kaker og småretter, samt salater og varmretter. Jeg er jo også veldig glad i å samle mennesker rundt et bord, så jeg har også med tips til hvordan man lage godsaker sammen – både til julekalender og til å gi bort til venner. Det sosiale aspektet ved matlaging har alltid vært viktig for meg, forteller Camilla. 

 Med seg på laget denne gangen har Camilla fotograf Heidi Halseth, også hun fra Harstad. Heidi har fotografert de 70 rettene som skal inn i boka. Tidligere har Heidi jobbet med interiør, mote- og boligfotografering. 

-Det er spennende og utfordrende å få mat til å se like god ut på et bilde, som det ser ut i virkeligheten. Men Camilla er også en estetiker, så samarbeidet mellom oss har vært veldig fint, sier Heidi, som gleder seg til å være med på det som er hennes første bok. 

 -Vi har diskutert tittel med forlaget i en periode nå, og nå er vi veldig fornøyd med valget av et godt nordnorsk ord i tittelen. Å moillkose sæ er jo noe som nordlendinger vet veldig godt hva er. Og mørketida kan være tung for mange, så det er viktig å finne små og store gleder gjennom høst og vinter. Så vi håper denne boka kan være et bidrag til kos i mørketida, sier Camilla. 

 ******

Boken kommer ut i slutten av august 2021, et begrenset antall signerte bøker kan forhåndsbestilles hos forlaget her. Forhåndssolgte signerte bøker leveres per post eller hentes når bøker kommer fra trykkeriet, like ferske som bollene i bakeriet!! :) (Følg lenke til nettbutikk)

De (u)sjarmerende jævlene i nord

«I et nordnorsk nøtteskall» ble nettopp lansert 30/9 på Utenfor Allfarvei Forlag - og samtidig er også en rekke morsomme postkort med motiver fra boka produsert.

I det nordnorske nøtteskallet

Konsentrert, fyndig, knapp, lakonisk og konsis. Dette er synonymer til begrepet «i et nøtteskall». Og det er ord som er passende for å beskrive Ingvild Trøite Johnsens (26) nye bok, I et nordnorsk nøtteskall. Med knappe strektegninger og fyndige tekster viser hun frem det nordnorske folket, og stereotypiene om folket i nord. 

Tekst: Veronica Melå
Foto: Marit Skjerping Dahl og forlaget.

–Vi er både tøffe, direkte, rå og hardføre, men også varme, tillitsfulle og inkluderende. I denne boka ønsker jeg å vise denne dobbeltheten. Og dette er først og fremst en humoristisk bok som handler om hvordan vi uttrykker oss her i nord, sier forfatteren selv. 
Ingvild Trøite Johnsen bor i Bjørnevatn i Sør-Varanger. Etter noen år i Tromsø med psykologiutdanning, var det ingen tvil for henne. Hun skulle tilbake. 
–Jeg har aldri hatt den perioden i livet hvor jeg ville vekk. Jeg har alltid vært veldig hjemmekjær. Og jeg har alltid hatt en emosjonell tilknytning til plassen jeg vokste opp. Det er nært og trygt. Jeg visste at jeg ville hjem igjen. Og det er ingen tvil om at jeg aldri kunne tenke meg å bo et annet sted enn i nord. Den største grunnen til det er nettopp kulturen vår, og humoren. 

56 strektegninger med titler som alle starter med «nordnorsk…» og tekster. Dette er Ingvild Trøite Johnsens oppskrift på gjenkjennelse, selvironi og latter. Boka har allerede blitt etterspurt og en svært populær gavebok.

Mange gode grunner til å bo i nord
Ingvild sier at det er mange grunner til at hun aldri kunne tenke seg noe annet sted å bo enn i nord. Natur og friluftsliv er helt opplagt en viktig årsak, men menneskene er enda viktigere. 
–Dobbeltheten i vårt lynne skaper en spennende dynamikk. Hadde folk her i nord bare vært hardføre, eller bare vært varme, så ville det vært kjedeligere. Selvironien er et trekk ved folk i nord som jeg elsker. Jeg føler at jeg har fått i pose i sekk, jeg har en drømmejobb og et drømmeliv i nord.
Og karrieremuligheter står også på lista over Ingvilds sterke grunner til å bo i nord.
– Mange tenker at det er begrensende karrieremessig å bo i nord, men det å bli ansatt som eneste
kommunepsykolog i en liten kommune er for eksempel veldig spennende og gir mange utfordringer. 

Ser nord fra innsiden
Ingvild forteller at hun nok oppfatter jo humoren fra innsiden, og at hun har veldig begeistrede briller på.
–Det er vel elementer her oppe også som virker usjarmerende om man ser det fra utsiden, men jeg håper også at boka kan bidra til større forståelse for vår kultur og kontekst. En del av stripene er jo da også selvironiske og viser frem at vi ikke er spesielt ydmyke og at den mest voldsomme identitetsbygginga kan oppleves som litt slitsom. Men jeg vil vise at nordlendinger først og fremst ønsker å fortelle om alt det fantastiske vi har her oppe, og da blir vi kanskje litt høylydte og snakker «rett fra levra». Og så treffer vi ikke alltid på kontekst. Men dette er en del av det jeg synes er så sjarmerende, sier Ingvild med et smil. 
–Boka handler om stereotyper og grupper, og det vil være veldig mange som ikke kjenner seg igjen. Mange er kanskje lei seg for at det å være nordnorsk forbindes så sterkt med det å banne, for eksempel. Men det er vanskelig å argumentere mot at dette er nordnorsk kultur som eksisterer.

–Hva vil du med «I et nordnorsk nøtteskall»? 
–Det er to nivåer. Det ene er litt overfladisk: Jeg vil at folk skal få flire litt. Det binder folk samme og får folk til å huske episoder og situasjoner fra eget liv. På et dypere plan håper jeg at forståelsen for det nordnorske kan bli litt utvidet. Vi nordpå er ikke blinde for at vi kan oppfattes som arrogante, selvopptatte, at vi kan bli «litt mye», vi skjønner jo det. Og jeg håper det kommer frem i boka. Det er kanskje sånn at vi føler at vi ikke blir sett og hørt, og jo sterkere vi føler dette, jo høyere roper vi. Det er et hårete mål, men jeg håper folk kan forstå oss litt bedre av å lese denne boka. 

– Du er ikke direkte politisk, men likevel kan man ane at du kommenterer infrastruktur og sentrum-periferi på en snillere måte, likevel? 
– Det ligger ikke for meg å ta enkeltsaker og ha kvasse tegninger og tekster mot enkeltpersoner og enkeltstående politiske saker. Man kan betrakte tegningene helt enkelt som humor, eller man kan også velge å se at det ligger noen dypere lag her. Et tilbakevendende eksempel er sårheten over det som skjedde under krigen. Eller en generell opplevelse av at jo lenger nord man bor, jo mer overkjørt blir man av myndighetene i sør. Dette sitter dypt i folk i nord, og med rette. Men vi er ganske gode til å flire av alt sammen, også. Og det tror jeg kommer godt frem i boka. 

I et nordnorsk nøtteskall ble lansert denne uken på det nordnorske Utenfor Allfarvei Forlag.
Boken og forfatteren presenteres med bokbad i Kirkenes bibliotek den 29. oktober
kl. 18:00-19:30



Les også Ingvilds kronikk og egne ord fra nord:

«De (u)sjarmerende jævlene i nord»

Ingvild Trøite Johnsen fra Bjørnevatn i Sør-Varanger.

Folket i Nord-Norge kan både provosere og sjarmere. Jeg vil slå et slag for sistnevnte. 

I april utløste begrepet «søringkarantene» heftig debatt. Det nordnorske folk ble omtalt som sjelelig enkle, uintelligente og overdrevent stolte av seg selv. Vi ble kritiserte for å bygge nordnorsk identitet, dyrke offerstatus og kampvilje, og for å vise til krigens dager når vi møter politisk motgang. Vår opplevelse av å ikke bli forstått ble (ironisk nok) vist til med forakt. 

Da debatten braket løs, satt jeg i hjembygda mi nordpå og skrev manus til min humoristiske tegneserie om nordnorsk kultur. Jeg fikk både kaffen og gråten i halsen. 

Utløste refleksjoner
Etter at jeg hadde summet meg litt og fått skjenket ny kaffe, skjønte jeg at tegneserien kan bli viktig. Hvis nordnorske folk blir ansett som en gjeng sinte og ufine urokråker, som aldri får karret til seg nok midler og som mener livet utenfor nord er «skjitvannet verdt» - ja, da forstår jeg frustrasjonen. Det virker ikke som at sårbarheten og selvironien vi innehar er synlig for andre enn oss selv. Det kan umulig være, så hard medfart som vi fikk i april. Jeg finner det urettferdig at et par stykker fikk definere historien om det nordnorske lynnet, og sette et så negativt preg på det. Gjennom boka «I et nordnorsk nøtteskall», håper jeg å få vist frem et litt annet perspektiv.  

Et litt annet perspektiv
Boka tematiserer alle de ovennevnte punktene som vi kritiseres for, men med varme og selvironi. 
Den viser til hvordan den stereotypiske nordnorske væremåten kan fremstå usjarmerende ved første øyekast, og bli mer spiselig om man ser nærmere etter. Om man stiller seg nysgjerrig til hvilke mekanismer som ligger bak. Om man tar i betraktning at vi selv vet det kan bli litt mye til tider. Kanskje er det nettopp derfor vi kan tillate oss å være «litt mye, til tider»? 

Nordnorsk selskapslek. Noen som kjenner seg igjen??!

La oss ha et «vi» 
Under debatten i april ble den nordnorske identitetsbyggingen fremstilt som så frastøtende at den bidrar til fraflytting. Jeg lurer på om sentraliseringspolitikk er ei mer sannsynlig forklaring, men det er jeg kanskje alene om? Vi er mange som ser at den nordnorske væremåten noen ganger slår tilbake på oss selv. Når det er sagt, er det synd om vi skal måtte skjemmes hver gang vi gleder oss over eget fellesskap og tilhørighet. Kulturen skaper mye hverdagsglede. Det ville vært litt tamt uten. Og til deg som ikke er overbevist: Prøv å ta det med «ei klypa salt» før du tyr til kvalmestillende. 

Med ønske om en god latter
Gjennom et kjærlig og humoristisk skråblikk viser jeg (stolt) frem nordnorsk kultur. Ikke som ufeilbarlig. Ikke som bedre enn andre kulturer. Like fullt som gull verdt.

Hvis ikke «søringene» ser ironien, blir jeg slaktet. Hvis ikke «nordboerne» ser varmen, blir jeg henrettet. La meg leve litt til. Jeg er bare 26 år gammel. 

 – Ingvild Trøite Johnsen,
Psykolog og illustratør, Bjørnevatn/Sør-Varanger

Boka kan bestilles her: https://www.nettbutikkutenforallfarvei.no/products/i-et-nordnorsk-notteskall eller du finner den over hele landet, i bokhandel eller nettbokhandel.