Ingen gikk i kofte da Beate Bursta vokste opp i et norsk fiskevær ytterst på finnmarkskysten på 1970- og 80-tallet. Foreldrene hennes snakket samisk kun dersom noe skulle holdes hemmelig for henne, eller hvis eldre slektninger var på besøk. Men gradvis endres fortellingene om hvem familien er, og er egentlig stedet så norsk som det framsto da hun vokste opp? Forfatteren begynner selv å lengte etter å bære kofta. Gjennom å lære seg å sy kofte, nøster hun også opp i sin egen historie og identitet.

– For 15 år siden var jeg på et koftekurs i Alta. Jeg skulle sy min andre kofte. Det var mange sjøsamiske kvinner på dette kurset, og jeg ble så fascinert av alle de nyoppdagede samiske familiehistoriene som kom frem på kurset. Jeg skjønte at her er det en viktig historie å fortelle, forteller Beate Bursta, nå som boka har blitt en realitet.

*Beate og søsteren hennes på Burstad i oppveksten. Med hjemmesydde vinterklær. Men kofta så de ikke noe til.*

– Idéen hadde vært der lenge, og jeg tenkte i retning av å skrive portretter. Da jeg tok fag i faglitterær skriving, begynte jeg å skrive ut noen samtaler jeg hadde hatt med ulike kvinner om deres kofter, som portretter. Men jeg hadde jo selv også noen erfaringer på feltet, og jeg fikk tilbakemeldinger fra mine medstudenter om at min personlige historie var det som traff best. Det er nerve i portrettene, som fremdeles er med i boka, og jeg er veldig takknemlig for at disse kvinnene deler sine personlige historier i boka. Det å ha fått høre om våre delte erfaringer har gitt inspirasjon og mot til å skrive. Gjennom å inkludere min egen historie følte jeg imidlertid at jeg kom dypere i materien.

– Hva er kjernen i dette prosjektet, hva er «materien»?

– Felles for alle som forteller sin historie i boken, og meg selv, er at vi har vært gjennom en fornorskning. Det at vi ikke har kjent til vår egen familiehistorie, gjør at det å ta i bruk kofte bringer oss nærmere samisk kultur, historie og vår egen familiebakgrunn. Kofta er ikke bare et festplagg, men bærer i seg mange ulike betydninger. Også en sterkere samisk tilhørighet.

– Du «tråkler sammen en sjøsamisk familiehistorie», hva mener du med dette?

– Den sjøsamiske delen av befolkningen ble kanskje i særskilt grad fornorsket. Ute ved kysten finner man et tidlig tap av språk, og andre synlige uttrykk for en samisk tilhørighet. Jeg har «tråklet sammen», eller nøstet i minner og samisk historie for å finne ut av hvordan være same når mine forfedre over flere generasjoner har gjort sitt beste for å skjule denne tilknytningen. Ved kysten er det samiske lite synlig, også i dag. Det finnes omtrent ingen offentlige institusjoner eller ulike samiskrelaterte tilbud langs kysten. I Havøysund, der jeg vokste opp, ble det for eksempel først i år etablert en samisk forening.

– Hva har gledet deg mest i arbeidet med denne boka?

– Jeg har jo både jobbet «privat» og faglig gjennom forskning og undervisning i disse emnene på min tidligere arbeidsplass på UiT – Norges arktiske universitet i Alta. Det å kunne formidle denne historien på en måte som treffer «folk flest» og ikke bare et akademisk miljø, er fint. Mange venter på en bok som er konkret, med oppskrifter på hvordan sy ulike kofter. Det vil jo ikke denne boka levere på, men boka vil kanskje være til hjelp i tankeprosessen rundt dette med å skulle ta på seg, eller sy, egen kofte, tror Beate.

– I mangel på synlige uttrykk for en samisk tilhørighet, vil det å ta på seg en kofte være en tydelig strategi for å komme seg inn i det samiske fellesskapet.

– Men er det så enkelt, at man «bare tar på seg» en kofte?

– Nei, det er jo ikke det. Det krever en del arbeid å komme seg inn i det samiske fellesskapet. Mange strever med å finne den riktige kofta, og hvordan man skal gjøre det. Vi trenger mer kunnskap, og vi trenger flere som kan lære oss det samiske håndverket. Vi trenger flere duojarat, flere utøvere av samisk håndverk. Ytterst på kysten i nord er det stor mangel på slike kurstilbud, og det er stort behov for dette nettopp her.

– Ser du en endringer i samfunnet når det gjelder koftebruk?

– Søstera mi var den første i familien som sydde egen kofte. Da jeg sydde min første kofte mens jeg bodde i Tromsø i 2007, var det med hjelp av bøker og andres kofter som jeg fikk låne for å se etter. Det var ikke så mange å spørre. Da jeg kom til Alta, gikk jeg både på samisk språkkurs og koftekurs. Det har skjedd en stor utvikling i enkelte områder når det gjelder tilgang på kunnskap, og dermed er det også flere som kan ta i bruk kofta igjen.

– Føles det vanskelig å skrive en slik bok?

– Man tar jo med seg hele familien, når man begynner å undersøke sin egen samiske historie. Det er jo ikke bare seg selv man forteller om, når man skriver en slik bok. Min familie har vært rause, og har støttet meg, selv om ikke alle har en sterk samisk identitet selv. Ulik status i forhold til det å være same, på de ulike stedene, har hatt stor betydning for utviklingen, og i noen tilfeller kanskje også avviklingen, av en samisk tilhørighet.

– Er det en konflikt mellom indre og ytre strøk?

– Man kan kanskje si at vi ikke har nok kunnskap om hverandre, de fra indre strøk vet ikke så mye om oss, og vi vet ikke nok om dem. Jeg håper at denne boken kan være med på å gi flere samiske perspektiver, med mer kunnskap om oss fra ytre strøk.

– Hva har den manglende kunnskapen om hverandre ført til?

– Det har alltid vært et samisk hierarki. Det opplever jeg at det også er i dag. Men, i koftesammenheng kan man si at de som alltid har hatt en koftetradisjon, har en sterkere posisjon i Sápmi. Vi som ikke har en kontinuerlig koftetradisjon, har blitt fratatt drakttradisjoner som kunne bidratt til en større samisk tilhørighet. Vi kystsamer forsøker nå å ta dette tilbake. Men det er lett å føle at vi ikke når helt opp til standarden i det øvrige Sápmi, når vi litt klønete gjør et forsøk. Dette kan føles sårt for mange.

– Hvem skriver du denne boka for?

– Boka berører både historie, identitet og stedstilhørighet, temaer som nok vil interessere mange flere enn de målgruppene jeg har tenkt mest på, som både er kystfolk og folk fra indre strøk. Men også folk som meg selv, som er underveis på en reise for å finne ut hva det vil si å være same etter å ha vært utsatt for flere generasjoner med fornorskning.

I forbindelse med markeringer av Samefolkets nasjonaldag (6. feb) avholdes det en rekke arrangment av forlaget, med samarbeidspartnere, samt arr. av andre arrangører. Lenke til arrangementene på Facebook:
BILLEFJORD 25/1: https://fb.me/e/4cTir08mW
KVALSUND 5/1: https://fb.me/e/20K2D5FpZ
ALTA 6/2: https://fb.me/e/4iHS9JEd2
LYNGSEIDET 7/2: (STRØMMES) https://fb.me/e/823Tt5zIr
TROMSØ (ANTROPOLOGISK SEMINAR) 9/2: LENKE TIL PÅMELDING
TROMSØ 9/2: https://fb.me/e/65CeL7jcZ
HARSTAD 11/2: https://fb.me/e/41Kzexob0
SORTLAND 12/2: https://fb.me/e/x1eMFe1Hq
EVENSKJER 13/2: https://fb.me/e/1CUeF8bPC

***Sjøsamer*** *eller* ***kystsamer*** *er samer som holder til ved kysten og som tradisjonelt har livnært seg gjennom fiske, fangst og jordbruk. Sjøsamisk bosetning strekker seg langs kyst og fjorder fra Finnmark til Trøndelag.* *Klikk på lenke for å lese mer om sjøsamer/kystsamer (wikipedia).*

Om forfatteren:

Beate Bursta (f. 1967 i Havøysund), bor i Alta.
Forfatteren har jobbet med samisk og nordnorsk kulturformidling gjennom undervisning, film, multimedia og utstillinger, og er særlig opptatt av tilhørigheten til små steder. «Kofta og jeg. Om å tråkle sammen en sjøsamisk familiehistorie» er hennes første bokutgivelse.

«Kofta og jeg:

Om å tråkle sammen en sjøsamisk familiehistorie»

Av Beate Bursta

ISBN 978-82-93688-35-8

Sakprosa

Papirbok tilgjengelig fra: 30.11.2023

Innbundet, illustrert, farger.

232 sider, format: 211 x 146 mm (høyde)

***«Kofta og jeg. Om å tråkle sammen en sjøsamisk familiehistorie»*** *kan bestilles i alle bokhandlere (som Ark, Norli, Haugenbok mfl) eller i forlagets nettbutikk (lenke til nettbutikk her*).

Forlagets omtale av boken:

I denne personlige sakprosautgivelsen undersøker den sjøsamiske forfatteren Beate Bursta sin egen historie og identitet, blant annet gjennom å sy samiske kofter. Hun forsøker å komme nærmere sin egen fortiede sjøsamiske bakgrunn, og utforsker hvordan det å bære kofte kan bidra til en sterkere samisk tilhørighet.

I boken intervjuer Bursta også en rekke andre sjøsamiske kvinner, som i likhet med seg selv, føler seg fornorsket, og ikke samiske nok. I motsetning til samer med en kontinuerlig koftetradisjon (i såkalte «indre strøk») føler sjøsamer seg «klønete» i sine forsøk på å ta tilbake kofta som identitetsmarkør, hevder hun. Med akademisk tyngde og personlig engasjement har Beate Bursta i denne debattboken gitt stemme til sjøsamiske perspektiver rundt historie, identitet og stedstilhørighet.

KOFTE (fra Wikipedia):

Samekofte, oftest bare kalt kofte, men også kolt og kapte, er en tunika- eller kjortelliknende yttertrøye som er en del av den tradisjonelle samedrakten. De ble tidligere særlig laget av skinn, seinere av vadmell og ullog også bomull og kunststoff. Pesken er et større ytterplagg i skinn eller pels, og med fasong omtrent som kofte. Kofter av garvet skinn innsatt med tran eller tjære har vært brukt som regntøy og på sjøen. Kofte brukt som festantrekk for eksempel bryllup og barnedåp er dokumentert med fotografi fra rundt 1900.

Koftene trekkes over hodet som en genser og bæres med et belte rundt livet. Mannskofta er hofte- eller knelang, mens kvinnekofta er noe lengre. Mannskoftene har ofte en bred, oppstående krave og kiler innsatt på ryggen som gir koftene vidde. Hovedsnittet og fasongen er stort sett lik over hele det samiske området, mens farger og dekor, særlig i form av kulørte innlegg og bånd langs sømmer og kanter, varierer fra distrikt til distrikt. Samekofter har blitt kalt blåkofter på grunn av den den vanligste hovedfargen, men det finnes også kofter som er hvite eller lyse, røde, svarte, brune, grønne eller nyanser av disse fargene.

Koftene var opprinnelig både bruksplagg i hverdagen og stasplagg, men bæres i dag ofte som fargerike festplagg i likhet med norske bunader og andre folkedrakter. Kvinnene har ofte et sjal over skuldrene og pynter kofta med søljer på brystet og i halsen. En kan også bære et fargerikt halsklede. Samekofter er svært ulike fra sted til sted, og man kan se på hva slags kofte en person går med hvilken region vedkommende (eller hennes/hans samiske slekt) kommer fra.

På nordsamisk kalles samekofter for gákti, noe som i de fleste andre kasusformer blir omdannet til gávtti (uttales: gafhti). Likheten mellom dette ordet og norsk "kofte" er godt mulig opprinnelsen til at gáktiene kalles "kofter" på norsk.