I det nordnorske nøtteskallet
Konsentrert, fyndig, knapp, lakonisk og konsis. Dette er synonymer til begrepet «i et nøtteskall». Og det er ord som er passende for å beskrive Ingvild Trøite Johnsens (26) nye bok, I et nordnorsk nøtteskall. Med knappe strektegninger og fyndige tekster viser hun frem det nordnorske folket, og stereotypiene om folket i nord.
Tekst: Veronica Melå
Foto: Marit Skjerping Dahl og forlaget.
–Vi er både tøffe, direkte, rå og hardføre, men også varme, tillitsfulle og inkluderende. I denne boka ønsker jeg å vise denne dobbeltheten. Og dette er først og fremst en humoristisk bok som handler om hvordan vi uttrykker oss her i nord, sier forfatteren selv.
Ingvild Trøite Johnsen bor i Bjørnevatn i Sør-Varanger. Etter noen år i Tromsø med psykologiutdanning, var det ingen tvil for henne. Hun skulle tilbake.
–Jeg har aldri hatt den perioden i livet hvor jeg ville vekk. Jeg har alltid vært veldig hjemmekjær. Og jeg har alltid hatt en emosjonell tilknytning til plassen jeg vokste opp. Det er nært og trygt. Jeg visste at jeg ville hjem igjen. Og det er ingen tvil om at jeg aldri kunne tenke meg å bo et annet sted enn i nord. Den største grunnen til det er nettopp kulturen vår, og humoren.
Mange gode grunner til å bo i nord
Ingvild sier at det er mange grunner til at hun aldri kunne tenke seg noe annet sted å bo enn i nord. Natur og friluftsliv er helt opplagt en viktig årsak, men menneskene er enda viktigere.
–Dobbeltheten i vårt lynne skaper en spennende dynamikk. Hadde folk her i nord bare vært hardføre, eller bare vært varme, så ville det vært kjedeligere. Selvironien er et trekk ved folk i nord som jeg elsker. Jeg føler at jeg har fått i pose i sekk, jeg har en drømmejobb og et drømmeliv i nord.
Og karrieremuligheter står også på lista over Ingvilds sterke grunner til å bo i nord.
– Mange tenker at det er begrensende karrieremessig å bo i nord, men det å bli ansatt som eneste
kommunepsykolog i en liten kommune er for eksempel veldig spennende og gir mange utfordringer.
Ser nord fra innsiden
Ingvild forteller at hun nok oppfatter jo humoren fra innsiden, og at hun har veldig begeistrede briller på.
–Det er vel elementer her oppe også som virker usjarmerende om man ser det fra utsiden, men jeg håper også at boka kan bidra til større forståelse for vår kultur og kontekst. En del av stripene er jo da også selvironiske og viser frem at vi ikke er spesielt ydmyke og at den mest voldsomme identitetsbygginga kan oppleves som litt slitsom. Men jeg vil vise at nordlendinger først og fremst ønsker å fortelle om alt det fantastiske vi har her oppe, og da blir vi kanskje litt høylydte og snakker «rett fra levra». Og så treffer vi ikke alltid på kontekst. Men dette er en del av det jeg synes er så sjarmerende, sier Ingvild med et smil.
–Boka handler om stereotyper og grupper, og det vil være veldig mange som ikke kjenner seg igjen. Mange er kanskje lei seg for at det å være nordnorsk forbindes så sterkt med det å banne, for eksempel. Men det er vanskelig å argumentere mot at dette er nordnorsk kultur som eksisterer.
–Hva vil du med «I et nordnorsk nøtteskall»?
–Det er to nivåer. Det ene er litt overfladisk: Jeg vil at folk skal få flire litt. Det binder folk samme og får folk til å huske episoder og situasjoner fra eget liv. På et dypere plan håper jeg at forståelsen for det nordnorske kan bli litt utvidet. Vi nordpå er ikke blinde for at vi kan oppfattes som arrogante, selvopptatte, at vi kan bli «litt mye», vi skjønner jo det. Og jeg håper det kommer frem i boka. Det er kanskje sånn at vi føler at vi ikke blir sett og hørt, og jo sterkere vi føler dette, jo høyere roper vi. Det er et hårete mål, men jeg håper folk kan forstå oss litt bedre av å lese denne boka.
– Du er ikke direkte politisk, men likevel kan man ane at du kommenterer infrastruktur og sentrum-periferi på en snillere måte, likevel?
– Det ligger ikke for meg å ta enkeltsaker og ha kvasse tegninger og tekster mot enkeltpersoner og enkeltstående politiske saker. Man kan betrakte tegningene helt enkelt som humor, eller man kan også velge å se at det ligger noen dypere lag her. Et tilbakevendende eksempel er sårheten over det som skjedde under krigen. Eller en generell opplevelse av at jo lenger nord man bor, jo mer overkjørt blir man av myndighetene i sør. Dette sitter dypt i folk i nord, og med rette. Men vi er ganske gode til å flire av alt sammen, også. Og det tror jeg kommer godt frem i boka.
I et nordnorsk nøtteskall ble lansert denne uken på det nordnorske Utenfor Allfarvei Forlag.
Boken og forfatteren presenteres med bokbad i Kirkenes bibliotek den 29. oktober
kl. 18:00-19:30
Les også Ingvilds kronikk og egne ord fra nord:
«De (u)sjarmerende jævlene i nord»
Folket i Nord-Norge kan både provosere og sjarmere. Jeg vil slå et slag for sistnevnte.
I april utløste begrepet «søringkarantene» heftig debatt. Det nordnorske folk ble omtalt som sjelelig enkle, uintelligente og overdrevent stolte av seg selv. Vi ble kritiserte for å bygge nordnorsk identitet, dyrke offerstatus og kampvilje, og for å vise til krigens dager når vi møter politisk motgang. Vår opplevelse av å ikke bli forstått ble (ironisk nok) vist til med forakt.
Da debatten braket løs, satt jeg i hjembygda mi nordpå og skrev manus til min humoristiske tegneserie om nordnorsk kultur. Jeg fikk både kaffen og gråten i halsen.
Utløste refleksjoner
Etter at jeg hadde summet meg litt og fått skjenket ny kaffe, skjønte jeg at tegneserien kan bli viktig. Hvis nordnorske folk blir ansett som en gjeng sinte og ufine urokråker, som aldri får karret til seg nok midler og som mener livet utenfor nord er «skjitvannet verdt» - ja, da forstår jeg frustrasjonen. Det virker ikke som at sårbarheten og selvironien vi innehar er synlig for andre enn oss selv. Det kan umulig være, så hard medfart som vi fikk i april. Jeg finner det urettferdig at et par stykker fikk definere historien om det nordnorske lynnet, og sette et så negativt preg på det. Gjennom boka «I et nordnorsk nøtteskall», håper jeg å få vist frem et litt annet perspektiv.
Et litt annet perspektiv
Boka tematiserer alle de ovennevnte punktene som vi kritiseres for, men med varme og selvironi.
Den viser til hvordan den stereotypiske nordnorske væremåten kan fremstå usjarmerende ved første øyekast, og bli mer spiselig om man ser nærmere etter. Om man stiller seg nysgjerrig til hvilke mekanismer som ligger bak. Om man tar i betraktning at vi selv vet det kan bli litt mye til tider. Kanskje er det nettopp derfor vi kan tillate oss å være «litt mye, til tider»?
La oss ha et «vi»
Under debatten i april ble den nordnorske identitetsbyggingen fremstilt som så frastøtende at den bidrar til fraflytting. Jeg lurer på om sentraliseringspolitikk er ei mer sannsynlig forklaring, men det er jeg kanskje alene om? Vi er mange som ser at den nordnorske væremåten noen ganger slår tilbake på oss selv. Når det er sagt, er det synd om vi skal måtte skjemmes hver gang vi gleder oss over eget fellesskap og tilhørighet. Kulturen skaper mye hverdagsglede. Det ville vært litt tamt uten. Og til deg som ikke er overbevist: Prøv å ta det med «ei klypa salt» før du tyr til kvalmestillende.
Med ønske om en god latter
Gjennom et kjærlig og humoristisk skråblikk viser jeg (stolt) frem nordnorsk kultur. Ikke som ufeilbarlig. Ikke som bedre enn andre kulturer. Like fullt som gull verdt.
Hvis ikke «søringene» ser ironien, blir jeg slaktet. Hvis ikke «nordboerne» ser varmen, blir jeg henrettet. La meg leve litt til. Jeg er bare 26 år gammel.
– Ingvild Trøite Johnsen,
Psykolog og illustratør, Bjørnevatn/Sør-Varanger