«Forlatte hus. Og noen av menneskene som bodde i dem» lanseres 1/9. Boka kan blant annet bestilles her: https://www.norli.no/forlatte-hus og hos forlaget, https://www.utenforallfarvei.no
Snart lanseres boka Forlatte hus (1/9), etter et forrykende forhåndssalg gjennom sommeren. Forfatter og fotograf Britt Marie Bye opplever nå at hennes store lidenskap for ødehus deles av veldig mange, og hun er svært rørt over interessen fra bokkjøperne.
Tekst: Utenfor Allfarvei Forlag
Foto: Britt Marie Bye / Forfatterportretter: Liv Johanne Hellin
– Det føles uvirkelig og overveldende. Jeg har alltid vært en som leser mye, et leseesel som jeg liker å kalle det, og det at jeg nå selv har lagd en «bestselger» er sånt man blir svimmel av å tenke for mye på. At så mange er interessert i å lese en slik bok er rett og slett litt rørende, sier forfatteren.
Britt Marie Bye er bokdebutant denne høsten, med Forlatte hus (www.utenforallfarvei.no).
Syv år på veien med kamera
Ideen om boken startet for syv år siden. Britt lagde noen små fotobøker med husbilder, bestilt hos fotobutikker på nett, som en gave til nærmeste familie og venner. De ble mottatt med en entusiasme som vekket tanken om å lage en bok på ordentlig.
– Det jo langt fra idé til ferdig bok - i dette tilfellet tok det altså syv år. Nå skal det jo sies at det er fotografiene som har tatt lengst tid å samle. Hvert eneste hus i denne boken representerer mye tid på grusveier, saumfaring av kart, finlesing av bygdebøker og samtaler med lokalbefolkning for å få tips om hus jeg kan oppsøke.
– Hva var motivasjonen?
– For ti år siden stod jeg midt i skogen i en liten bygd i Østfold og tittet inn gjennom et knust kjøkkenvindu. På den grønne veggen hang det en jakke og en lue. På komfyren stod det en mosegrodd kjele og på kjøkkenbordet en knust kopp. Jeg hadde på den tiden akkurat blitt diagnostisert med en autoimmun sykdom og brukte naturen som et fristed mens jeg ventet på videre utredning. Å bli rammet av sykdom på den måten, midt i de travleste etableringsårene, gjør at man føler at resten av samfunnet bare raser forbi i full fart, mens man selv står helt stille. Da jeg fant dette huset, som tiden også bare hadde løpt ifra, følte jeg en slags tilhørighet, forteller Britt ettertenksomt.
Etterhvert la hun merke til flere av disse husene, og nysgjerrigheten ble en sterk drivkraft.
– Når man får lov til å komme inn i et forlatt hus blir man nesten litt overveldet over all gammel historie som slår mot en. Måten dørhåndtak og terskler er slitt, de håndlagde gardinene som nå henger i laser, barnesenga på loftet. Alt har en historie å fortelle, og jeg ønsket å finne disse historiene. På mange måter kan man vel kanskje si at disse husene blir som forlatte museer, spredt over hele landet. Der et hus blir et trygt og varmt hjem for en familie, blir også den samme familien en ivaretaker av huset. Hvis et vindu ryker blir ruten erstattet. Lekker taket, blir det reparert. Trær fjernes for å unngå at de faller over huset og utvendige vegger males regelmessig. Når menneskene forlater huset forsvinner også omsorgen for huset og vi blir vitne til nettopp hvor gjensidig avhengig mennesker og hus er av hverandre.
Etterhvert som Britt har gått mer inn i dybden på hvert enkelt hus har hun også fått et nytt perspektiv på verdien i bevaring. Husene i Britts bok står i grell kontrast til tallene som forteller oss at Norge er i verdenstoppen hva gjelder oppussing. Ingen bruker mer penger enn nordmenn (stipulert 80 mrd. per år jmf. Regjeringen) på oppussing. 76,4 prosent av Norges befolkning eier egen bolig. Likevel: Det finnes lite kunnskap om antallet tomme hus i Norge, og om årsakene til dette. I en undersøkelse fra Byggforsk og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) i 2004 ble det slått fast at 100.000 hus står tomme, og at en stor del av disse ligger i utkantstrøk.
– Vi blir et fattigere samfunn når historiene våre forsvinner og jeg blir egentlig bare mer og mer opptatt av at vi må ta vare på mange av disse husene som står forlatt. Ikke alle, og ikke for enhver pris, men det tempoet vi har på fraflytting og det fokuset vi har på å bygge nytt - det er både historieløst og lite bærekraftig. Jeg syns også det er viktig å sette et fokus på alle disse husene som står forlatt rundt i landet vårt. Det stiller jo en del spørsmål det også. Har urbaniseringspolitikken gått for langt? Må vi alltid bygge nytt? Har vi for strenge lover og for mye byråkrati som vanskeliggjør videresalg av disse husene?
Nesten 10 år med kamera på landeveien. Endelig blir det bok.
“Jeg hadde parkert bilen i veikanten og ruslet bort til huset. Jeg fotograferte fra flere vinkler og da jeg kom tilbake på veien stod det en sint dame der. Hun lurte på hva i all verden jeg holdt på med. Slike spørsmål får jeg ofte, så jeg forklarte som vanlig at jeg fotograferer forlatte hus og lurte på om hun visste noe om de som eide huset. Da ble hun enda sintere. Sånt tull, det var da vel ingen som interesserte seg for fotografier av forlatte hus!”
Stor interesse fra både unge og eldre
Gjennom årene med fotografering og jakt på gamle hus, har Britt Marie Bye også bygget opp en stor følgerskare i sosiale medier. Her ser hun et stort antall mennesker i alle aldre, som bryr seg om forlatte hus. Men hvem er de egentlig?
– Det er en liten andel som syns husene er stygge og bør rives. Så har du det store flertallet som dikter i vei på historiene om huset, som ser og ser og ser på detaljene i gamle møbler, utskjæringer og slitte gulv, og som bare ikke kan fatte at noen har reist fra akkurat det huset. Forlatte hus rører noe i oss. Det er et vemod og en nostalgi. Samtidig kan det være noe i dem som trigger et kjært minne om en bestemor og rosene hennes eller farfar i stolen foran ovnen. Fisketurene, sommerminnene og det sakte livet som ble levd. Jeg tror vi alltid vil drømme oss tilbake til gamle dager og disse husene lar oss gjøre nettopp det.
– Jeg tenkte jo i utgangspunktet at dette var noe kun for spesielt interesserte. Typisk de som også er medlem i Fortidsminneforeningen og sånn. Så har jeg jo etterhvert innsett at der tok jeg feil, forlatte hus er definitivt noe som fascinerer bredt! En gutt tidlig i tenårene sender meg bilder av hus han finner et sted i Telemark og en av mine ivrigste følgere på Instagram er en mann godt oppi åttiårene. Han kommenterer på hvert eneste bilde.
“På mange måter kan man vel kanskje si at disse husene blir som forlatte museer, spredt over hele landet. ”
Britt forteller om hus hun besøker så ofte at hun har tapt sitt hjerte fullstendig til dem.
– Hvis jeg kommer tilbake på våren etter en lang snørik vinter og ser at pipa har rast så blir jeg oppriktig lei meg. Det er ingen tvil om hva jeg hadde brukt pengene mine på dersom jeg var styrtrik. Da hadde det gått en farsott av «ekstrem oppussing - forfallsversjonen» landet over. Eller kanskje mitt neste prosjekt bør være å lage en slags husversjon av Tinder. «Forlatt hus søker nye eiere: Jeg har en solid grunnmur av fineste granitt og ryggen er sterkere enn hos et fislete nybygg. Taket har blitt litt tynt etter at jeg passerte 100 og noe inkontinens må påregnes. Søker ung håndverker med pågangsmot, så kan det bli oss to de neste 100 årene?»
– Hvilket hus har du selv «giftet deg med» da?
– Vi har akkurat kjøpt et nydelig lite hus fra 1912. Det har lenge vært en drøm selv å kunne bo i noe som er over 100 år gammelt. Nå jobber vi med å renovere med respekt for husets historie, men med alle moderne fasiliteter. Jeg får ofte spørsmål om jeg kunne tenke meg å bo i et fraflyttet hus. Jeg regner med at de som spør mener et renovert, fraflyttet hus, for de fleste hus jeg fotograferer er trekkfulle, fulle av mus og mugg med rasfarlige tak hvor det regner inn i stua. Akkurat nå er jeg veldig fornøyd med det lille som behøves av oppussing i mitt nye hjem, så får drømmen om en dag å kunne redde et forlatt hus leve videre.
Dette huset er nå revet.
Mange favoritter - vanskelig å velge
– Har du selv noen favoritter av husene i boka?
– Nei, jeg klarer ikke å si at jeg har ett favoritthus. Jeg har mange! Det lille røde huset som stod langs gamle E18, som Marianne Heske plasserte foran Stortinget, for eksempel. Det er et av husene jeg har besøkt oftest - hver gang jeg kjørte forbi på vei til mine foreldre i Østfold. Huset til Gustav og Elida var et av de første forlatte husene jeg fant i nord, da jeg flyttet dit i 2018, og er et sted jeg stadig reiser tilbake til. Så må jeg jo nevne det gule huset ved havet. Det fant jeg tilfeldig i Lofoten i 2018. Huset hadde da akkurat blitt kjøpt opp av Svanhild, som har renovert det tilbake i gammel stil og som takket være felles interesse for gamle hus, har blitt en av mine gode venner. Sist og absolutt ikke minst må jeg jo nevne Petrahuset! Det storslagne kråkeslottet av et herskapshus bygd av Sedrup og forlatt av Petra i 1994. Huset står fullt møblert og er som et levende minne over en svunnen tid, med sine 28 rom og en egen tjenestefløy.
«Petrahuset» er omtalt i boka med historier og mange bilder. Britt har også fotografert dette huset innvendig.
Britt forteller at hun har forsøkt å holde en stram regi, hvor hun lar hvert hus presenteres gjennom øyeblikksbilder fra husets historie. Og at mange av husene hun har fotografert derfor ikke er med i boka.
– Jeg har funnet familiemedlemmer, naboer, venner og bekjente som kunne fortelle mange forskjellige historier om de som hadde bodd i huset. Det har vært viktig for meg å unngå å bli en bygdebokstemme, for det er ikke det boken min skal være. Derfor er det mange historier og fortellinger jeg ikke har inkludert i denne boken.
Husenes interiør er som tidskapsler.
Uvurderlig hjelp fra nord til sør
– Denne boken hadde ikke blitt det den er uten historiene om menneskene som en gang bodde i disse husene, sier Britt takknemlig om de mange hjelperne underveis.
– De historiene har blitt fortalt til meg av barn, barnebarn og andre slektninger. Av gamle venner, naboer og kollegaer. Det har blitt timesvis med telefonsamtaler, tekstmeldinger og mailutvekslinger. I en verden hvor de fleste har opplevd sosial distanse og ensomhet, har jeg vært så privilegert at jeg har fått snakke med, og bli kjent med, all verdens forskjellige mennesker i alle aldre, fra hele landet.
– Ved et av husene fra boken var jeg så heldig å møte på en slektning i nabohytta. I sedvanlig nordnorsk stil ble jeg øyeblikkelig invitert inn på kaffe. Vi pratet om huset, så litt i en bygdebok og han kom etterhvert inn på sin datter som bodde i Oslo. Etter litt frem og tilbake skjønte jeg at hans datter hadde vært min nabo da jeg også bodde i byen. En morsom tilfeldighet der jeg satt i en hytte ved et forlatt hus på en øy, i Nordland.
– Mannen jeg møtte denne dagen henviste meg forøvrig til sin 87 år gamle slektning som hadde vokst opp i det forlatte huset. Jeg ringte henne og vi hadde en lang samtale om huset, husets historie og hennes oppvekst. Så sier hun at hun måtte bo borte for å gå på skole, og nevner at det huset også er fraflytta nå. Rett på andre siden av sundet. Et hus jeg selvfølgelig allerede hadde fotografert. Dermed ble damen med den fantastiske hukommelsen bidragsyter på to av husene i boken.
Britt forteller også at hun har snakket med mange som ikke vet så mye om sin egen families historie. Og at hun i noen tilfeller har kunnet ringe tilbake etter sine digitale søk eller samtaler med naboer og liknende, for å fortelle dem noe de aldri hadde visst om sin egen oldemor, onkel eller grandtante.
– Arbeidet med denne boka har i så måte vært givende på flere plan - ikke bare det kulturhistoriske.
Britt har en alltid tilstedeværende kollega i Catti Smith.
– Det er virkelig et møysommelig detektivarbeid. Hvis jeg kan få tak i naboer så prøver jeg på det, slik finner jeg gjerne eieren. Dessverre er det sjelden jeg ser folk i nærheten av disse husene, så da må jeg ty til digitale kilder for å finne eier av huset. Finner jeg det tar jeg en telefon og får da gjerne historier fra eieren selv, eller nære slektninger. Overraskende mange ganger har jeg opplevd at eieren som står oppført på huset er født på 1800-tallet - det vil si død for lenge siden. Da begynner det virkelige detektivarbeidet med søk i digitale arkiver, etterlysninger på lokale Facebooksider og utallige telefoner på jakt etter noen som kan fortelle.
Har du en favoritthistorie fra boka?
– Jeg har så sterke følelser for hver historie i boken, nettopp fordi jeg har snakket i timesvis med de som har delt disse historiene. Jeg føler at jeg kjenner personene jeg har skrevet om og klarer ikke velge ut favoritter blant disse. Jeg syns det er spennende at det er en mordhistorie knyttet til to av de forlatte husene jeg har fotografert. Det er kanskje den mest sensasjonelle historien i boken og var en stor overraskelse for meg da jeg nøstet opp i det hele. I tillegg blir jeg jo alltid berørt av sterke krigshistorier fra Nord-Norge. Samtalene jeg hadde med Erling kommer jeg til å bære med meg lenge. Sterke menneskeskjebner, de harde levekårene og det å ha sykdom og død så tett på er selvfølgelig ting som alltid vil treffe oss som lesere. Samtidig er det mange historier med humor og hverdagsglede - det var jo ikke bare død og fordervelse før i tiden heller, sier Britt med et smil.
– Men jeg må også nevne et av husene hvor jeg snakket med samme slektning hver gang, men ble aldri klok på hvem og hvor mange som hadde bodd i huset. Det vet jeg ærlig talt ikke om hun visste helt heller. Jeg skrev om historien etter hver samtale vi hadde og ble til slutt så forvirret at jeg vurderte å kutte hele historien fra boken. Heldigvis fikk jeg til slutt formulert det slik at ingen ble glemt, så vil jeg nok aldri få et godt svar på hvem som faktisk bodde i huset - sånn egentlig.
Ser du noen endringer på gang ift by/land-utvikling, etter mange år med sentralisering?
– Jeg tror den pandemien vi nå lever med har hatt mye større påvirkning på hvor folk ønsker å bo enn årevis med politiske bestemmelser kunne hatt. Jeg har selv vært på husjakt på Østlandet nylig og sett hvor mye prisene har økt i det sentrale østlandsområdet. Dette vil jo sannsynligvis ikke påvirke fraflyttingen fra nord og mer grisgrente strøk i sør. Det trenger man vel muligens en doktorgrad for å ha fornuftige meninger om.
Dette huset har blitt pusset standsmessig opp de siste årene.
I følge SSB er det store deomografiske forskjeller i hvem som eier egen bolig. 93 prosent av par med barn eier egen bolig, mens det blant eneforsørgere er en betydelig lavere andel som eier egen bolig. Av Norges 2,5 millioner husholdninger er det altså en en økende andel som leier, og som man dermed kan anta at man ikke har et personlig forhold til. Ifølge tall fra SSB eide 39 pst. av husholdningene med lavinntekt boligen sin i 2003. Frem til 2019 falt denne andelen til 29 pst. Det er mye oppmerksomhet på unges muligheter til å kjøpe sin første bolig. Norge har den høyeste andelen boligeiere i Europa. Tall fra NEF, Samfunnsøkonomisk analyse og Ambita viser at alderen på den gjennomsnittlige førstegangskjøperen er ca 28 år, og det har den vært de siste 10 årene. Eierandelen blant unge har imidlertid gått ned siden finanskrisen.
– Tror du politiske føringer endre premissene for bostedsutvikling?
– Det kan de selvfølgelig. Hvis man feks flytter statlige arbeidsplasser ut av det sentrale østlandet må jo folk flytte etter. Om det er en ønskelig praksis er en annen diskusjon.
Britts utallige møter med mennesker som bryr seg om forlatte hus, har også ført til interesse for samarbeid fra andre som også jobber med «ødehusenes vel», som Fortidsminneforeningen. Hun har også formidlet kontakt mellom ildsjeler som kan tenke seg å sette i stand slitne, tomme hus, og eiere som ikke helt klarer med husene selv.
– Det er ingenting som gjør meg mer glad enn når et vakkert, gammelt hus får nye eiere som ønsker å ta i et tak for å redde huset. Jeg håper at fokuset som rettes mot forlatte hus gjennom denne boka, kan føre til at enda flere tenker utradisjonelt ved å velge å ta vare på noe gammelt fremfor å bygge noe nytt.
– Er de fleste forlatte husene utenfor allfarvei?
– Nei, det er nok en god blanding. Da jeg bodde i nord fant jeg flere forlatte hus inne i byområdene og i hele landet finner man alltids noen langs hovedveiene. Andre hus ligger langt fra nærmeste vei, eller i enden av humpete grusveier og noen finner man kilometervis inni krattskogen. Det er egentlig ingen fasit på hvor man finner et forlatt hus, man må bare lete. Selv på beste vestkant i Oslo har jeg funnet forlatte millionvillaer.
“Det er egentlig ingen fasit på hvor man finner et forlatt hus, man må bare lete. Selv på beste vestkant i Oslo har jeg funnet forlatte millionvillaer.”
– Kommer du til å fortsette å fotografere forlatte hus, eller har du satt et punktum?
– I det jeg leverte boken til trykk, etter å ha lest igjennom for ørtende gang, kom jeg vel med en uttalelse til mine nærmeste om aldri igjen!! Så gikk det noen dager og jeg kjørte gjennom Østfold på vei til vårt nye hus - og der gjennom noen busker kunne jeg ikke skimte en sliten pipe og et hullete tak? Joda! Det ble bråstopp og en kjapp fotografering i pøsregnet. Så, svaret er ja. Jeg kommer til å fortsette jakten på forlatte hus.
——————-
«Forlatte hus.
Og noen av menneskene som bodde i dem»
ISBN 978-82-93688-13-6
Utenfor Allfarvei Forlag
www.utenforallfarvei.no
248 sider
Format 263 mm x 221 mm (liggende)
188 fotografier
63 hus
Firefargers trykk
Innbundet
Ord.pris 399,00
Gjennom 10 år har fotograf Britt Marie Bye reist landet på langs og på tvers for å lete opp forlatte hus og deres historier. I Norge i dag er det minst 100.000 hus (Nova, Byggforsk, 2004) som står tomme, de fleste av disse i distriktene. Samtidig øker boligpresset i byene. I denne bokutgivelsen forteller Britt historien om noen av menneskene som en gang bodde i de i dag forlatte hjemmene, og gjennom fortellinger og portretter av hus ser man det gjensidige avhengighetsforholdet mellom menneske og hus. Husene som står tomme er som tidskapsler, de er levende museer over levd liv, byggeskikk, bosettingsmønster, interiørtrender og livsvilkår. Det er en vakker, og sentimental, reise gjennom Norge - med hus fra 1700-tallet og frem til 1980.
Forfatter og fotograf, Britt Marie Bye.